Alna i krise: når lovpålagt hjelp forsvinner

Når bydelene i Oslo nå legger fram sine budsjettforslag for 2026, skjer det noe dramatisk. Lovpålagte tjenester for mennesker med demens og for eldre generelt kuttes ned i stillhet, uten forklaring, uten offentlig debatt og uten at noen setter foten ned og sier at dette faktisk bryter loven. Det er ikke en overdrivelse å si at vi står i en nedbygging av omsorgen i en bydel med godt over 50 000 innbyggere. 

I Alna foreslås det å redusere plasser ved et av Oslos best drevne dagsentre for personer med demens, kutte i et allerede hardt presset avlastningstilbud og redusere antallet sykehjemsplasser som bydelen kjøper fra Sykehjemsetaten. Men dette er bare begynnelsen. Hjemmetjenesten skal kuttes med hele 28 millioner kroner. Det betyr at mennesker som har rett på hjelp, risikerer å bli stående uten. Stillinger fjernes, og hele stillinger erstattes med timebaserte løsninger. For brukerne betyr det flere fremmede inn og ut av hjemmet, brudd i kontinuitet og økt risiko for feil og forverring. For de ansatte betyr det utrygghet og dårligere arbeidsvilkår. For bydelen betyr det at flere vil ende opp på sosialbudsjettet, som allerede ligger på 190 millioner kroner. Dette viser med all tydelighet at kutt i helse og omsorg ikke sparer penger – de flytter dem bare til et annet budsjettområde.

Og tallene som presenteres i offentligheten, holder ikke engang tritt med realitetene. Leder i bydelsutvalget sa denne uken i Akers avis at «Alna bydel skal kutte hele 150 milioner i 2026».  Av dette tas 98 millioner direkte fra helse og omsorg. Dette er enorme tall, og de viser hvorfor konsekvensene nå blir så dramatiske for både brukere, pårørende og ansatte.

For dem som står midt i dette, er konsekvensene helt klare: når dagsenter, avlastning og hjemmetjeneste svekkes samtidig, kollapser hele fundamentet for hjemmebasert omsorg.

At mennesker med demens kan bo hjemme, forutsetter tjenester som fungerer og pårørende som får avlastning.
Nå svekkes alle ledd samtidig.

Likevel er det stille rundt dette. Nesten ingen presseoppslag. Ingen bred politisk diskusjon. Ingen som roper høyt nok til at dette når fram. I februar 2025 uttalte helseministeren at pårørende til mennesker med demens måtte belage seg på å gjøre mer. Det er vanskelig å forestille seg at noen ville sagt det samme til pårørende til kreftpasienter. Demens er en dødelig sykdom. Ingen overlever Alzheimer. Likevel er dette feltet som igjen og igjen kuttes først.

Rammene som er satt nasjonalt forklarer noe av situasjonen: Oslos inntekter er redusert med 600 millioner siden 2022, og de statlige overføringene er redusert med 3 milliarder. Kommunen må spare 2,3 milliarder kroner hvert eneste år framover, samtidig som barnevernet er lagt fullt og helt på kommunens budsjett uten kompensasjon. Uansett hvem som styrer byrådet, ville krisen vært like stor. 

Men det er likevel et politisk valg at kuttene nå tas i helse og omsorg – og at konsekvensene rammer mennesker som ikke kan protestere selv.

Denne uken har jeg hatt møter med både avdelingsdirektør, enhetsleder og helse- og sosialkomiteen i Alna. Jeg har lagt fram tall, lovverk, prognoser og konsekvenser, og spurt hvordan noen kan mene at dette er forsvarlig. Jeg har utfordret dem på hvorfor lovpålagte tjenester fjernes uten at alarmen går. 

Jeg har også foreslått at bydelsdirektørene burde sende budsjettene sine tilbake til Rådhuset og si at dette ikke er mulig å vedta innenfor lovens rammer. Et slikt grep ville skapt nødvendig fokus og rabalder, synliggjort hvor alvorlig situasjonen er og hvilke konsekvenser den gir.

Det ville gitt spalteplass i avisene, debatt i radio og TV, og kanskje ført til at politikere endelig lytter og vurderer endringer som er helt nødvendige for å sikre et minimum av trygghet for brukere og ansatte.

Foreløpig har ingen tatt et så modig standpunkt.

Det gjør meg både trist og rasende. For dette handler om mennesker som ikke kan marsjere i demonstrasjonstog, ikke kan stille på høringer, ikke kan slå i bordet med krav. Det handler om pårørende som allerede er utslitte og som nå tvinges til å bære enda mer. Og det handler om ansatte som gjør alt de kan, men som nå får et press som ingen kan stå i over tid.

Dette er et varsel for hele landet. Kuttene som skjer i Alna og i en rekke andre kommuner viser at demensomsorgen og eldreomsorgen er i ferd med å svekkes systematisk. Hvis dette får fortsette, vil private løsninger og forsikringsprodukter ta over – og vi får et Norge der de som har råd kjøper trygghet, mens andre blir stående igjen med et tilbud som er utrygt og utilstrekkelig.

Jeg kommer til å fortsette å si fra. Det skylder jeg min egen familie, alle som står i dette akkurat nå, og alle som ikke har egen stemme i denne saken. Og jeg støtter oppropet som nå løftes fram, fordi vi trenger en samlet reaksjon. Ingen kan bære dette alene.

Skrevet av Lise Henriksen

Om Lise Henriksen: 

Lise er samfunnsengasjert pårørende — med personlig erfaring og behov for handling. Da hennes ektemann ble rammet av demens, kastet hun seg over alt som fantes av informasjon for å forstå sykdommen — og samtidig bli en stemme for alle dem som kjenner avmakt i møte med et omsorgssystem som svikter. parorendealliansen.no

Med bakgrunn i mange år i skoleverket, kombinert med en stor familie (syv barn og flere barnebarn), har hun lært logistikk, organisering og det å ta ansvar under press. parorendealliansen.no

I tillegg til å ha vært personlig omsorgsperson 24/7, har Lise engasjert seg som aktiv forkjemper: hun ringer politikere og byråkrater, krever bedre vilkår, samler underskrifter, skriver innlegg og deltar i debatten om demensomsorg. 

Hun representerer de mange pårørende som bærer hovedtyngden av omsorg – personer som ofte er usynlige i det offentlige ordskiftet. Gjennom sitt engasjement gir hun stemme til de som ikke får sagt det selv.