En demensfluenserens bekjennelser

I mars 2024 startet jeg en podcast. Jeg visste ikke helt hva den kom til å bli.

Den 5. mars 2024, sendte jeg en e-post til helseministerens kontor. Jeg ønsket et møte for å snakke om status på min hjertesak, demensomsorgen i Norge.

Det skjer noe med et samfunn når omsorg sakte slutter å være et felles ansvar.

For meg er det en fantastisk anerkjennelse av arbeidet mitt å bli invitert til Vegard Larsen i Drivkraft.

Det er nå en stund siden mamma døde. Likevel sitter opplevelsene fra de siste ukene hennes veldig sterkt i meg. Jeg har tenkt mye på om jeg skulle skrive om det. Ikke fordi jeg tror min historie er fasiten på hvordan dette er. Det finnes ingen fasit. Men fordi jeg vet hvor lite forberedt man kan føle seg når man...

Noen møter setter spor med en gang. Slik var det for meg da jeg fikk snakke med Teun Toebes.

For en stund siden gjorde jeg noe jeg lenge hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre: Jeg kjøpte meg pulsklokke.

Dette er en lang og uoversiktlig oppoverbakke.
Slik føles det når jeg til stadighet forsøker å løfte demensomsorgen inn i den offentlige samtalen. Det går sakte. Det er tungt arbeid. Og mens jeg sliter meg opp denne bratte bakken, dukker historiene opp langs veien.

I løpet av de femten årene jeg fulgte mamma gjennom demenssykdommen, møtte jeg utrolig mange mennesker i helsevesenet. Ergoterapeuter. Sykepleiere. Vernepleiere. Hjelpepleiere. Helsefagarbeidere. Avdelingsledere. Enhetsledere. Leger. Mange ulike titler, mange ulike utdanninger – og mange ulike mennesker.

Alle med demens – og deres pårørende – bør få dette helsekompetansekurset