Jeg snudde rollene med Helseministeren

Den 5. mars 2024, sendte jeg en e-post til helseministerens kontor. Jeg ønsket et møte for å snakke om status på min hjertesak, demensomsorgen i Norge.

Et par måneder senere sendte jeg en ny e-post. Samme svar. Slik holdt jeg på i to år før jeg i februar i år endelig fikk et positivt svar på min henvendelse.

Helseministeren, selveste sjefen for demensomsorgen, takket ja. Han ville stille i opp i en episode i min podcast og snakke om status på min hjertesak.

I løpet 15 år i pårørenderollen til min mamma med Alzheimer, toppet med de siste to årene med podcast (med hele 152. Episoder) har jeg økt min kompetanse og kunnskap. Jeg har fått et helhetsperpektiv, jeg tør påstå få sitter med gjennom mine samtaler med tusenvis av pårørende, men også forskere, politikere, kommuneledere, leger og andre fagpersoner.

Og det er også viktig å understreke at jeg også har bygd opp en spenning og en forventning i kroppen siden invitasjonen til Helseministerens kontor, ramlet inn i innboksen min.

Og i ukevis har jeg gått og grublet på hvordan jeg skulle «angripe» samtalen med Helseministeren uten å gå i konfrontasjon. For jeg er jo både frustrert og bekymret for alle med demens og deres pårørende, som strever alene med denne sykdommen i sine hjem rundt om i Norge. Så i tillegg til kompetanse, er jeg også fullt av følelser. Og på mange måter kjenner jeg at jeg har tusenvis av pårørende i ryggen, som også forventer dette av meg.

Samtidig hadde jeg hørt og sett Jan Christian Vestre nok til å vite at denne mannen har munnen full av ord og politikk, planer og intensjoner. Og at han er en ordmitraljøse når han først kommer opp i fart. Samtidig som jeg vet at han er en helt vanlig mann, som har en viktig rolle.

Så hvordan skulle jeg «knekke ham opp» og komme under huden og inn i hjertet hans?

Målet til Vestre er «en helsetjeneste i verdensklasse». Så forventningsbuen er stram.

Målet mitt er at han må forstå, ta innover seg og gjøre noe med det enorme gapet mellom det som står i den fungerende demensplanen, politikken og verdensklassenivået han snakker om - og det vi pårørende møter av støtte, veiledning, tjenester og behandling i hverdagen ute i kommunene. Spør bare hvilken som helst ansatt på et kommunalt tildelingskontor eller en saksbehandler innen helsesaker hos Statsforvalteren hvordan det er å stå i skvisen mellom behov og faktiske tilbud.

Eller spør meg.

Og det var det jeg bestemte meg for å gjøre.

Isteden for å kjøre min sedvanlige intervjumetodikk - så følte jeg meg modig. Jeg ville snu rollene. Jeg ville at Jan Christian skulle stille meg spørsmålene om de faktiske behov som finnes, ikke å gi ham en mikrofon for å fortelle alt som er bra.

Så jeg lagde tre spørsmål som jeg klistra opp på tre kort.

Og med stress i kroppen og ganske så rød i toppen foreslo jeg dette for ham, at han skulle være podcastvert.

Natta før hadde jeg ligget og grublet; enn om han sier nei?

Men han sa: Javisst.

Så da var vi i gang. Og jeg hadde skrevet med svarene mine, livredd for å glemme noe. For du må huske på at jeg har fått veldig mange forslag til tema og spørsmål fra mine lyttere og følgere - så jeg ville respektere dette og ta med deres tanker og utfordringer i mine svar. Men etter hvert fikk vi flyten i en meget god samtale med mye kroppsspråk og engasjement, og da øste jeg lett av min innsikt og min kompetanse.

Og noe av det jeg poengterte flere ganger var at vi må gå fra forpliktelser i ord og planer til ansvarlighet i gjennomføring. Og når han påstår at han ikke kan «putte penger på alt som ikke virker» så responderer jeg med at om man ikke øremerker midler til demensomsorgen ut i de mange kommunene, så blir det veldig mange andre ting som ikke kommer til «å virke» - da konsekvensene er enda høyere samfunnskostnader i form av overliggere på sykehus, sykefravær, pårørende som faller ut av arbeidslivet - og ikke minst - en stor gruppe med medborgere som mister enda mer tillit til sine politikere og dermed også til systemet. Jeg sier som en av helseøkonomene jeg har snakket med: med riktig poltikk blir dette dyrt. Med feil politikk blir det fire ganger så dyrt.

Knekte jeg han opp?

Mot slutten av den tilmålte tiden som var 50 minutter, fikk jeg et tegn fra rådgiveren. Tre fingre i været - tre minutter igjen.

Da tok jeg opp en liten notatbok jeg hadde med. På den hadde jeg limt på et bilde av mamma og meg, med ordet «ansvarlighet» på.

Jeg sa til Jan Christian - som trodde boken var til ham - at denne boken, den skal jeg notere en strek i, hver gang du bruker ordet «ansvarlighet» om demensomsorgen.

Jeg følger med deg, og vi skal gjøre opp rapport etter en tid.

Sånn glemmer Jan Christian Vestre aldri mitt budskap.

Og jeg må ha tro på at mine ord og min innsats gjør inntrykk på ham og fører til endringer i forpliktelse og ansvarlighet.

Veien fra byråkratisk nei til ansvarlig javisst er ikke lett, og jeg trenger at også du følger med fremover. Slik får vi fulgt med at de viktige strekene kommer inn i notatboka mi.