Når et liv går mot slutten

Det er nå en stund siden mamma døde. Likevel sitter opplevelsene fra de siste ukene hennes veldig sterkt i meg. Jeg har tenkt mye på om jeg skulle skrive om det. Ikke fordi jeg tror min historie er fasiten på hvordan dette er. Det finnes ingen fasit. Men fordi jeg vet hvor lite forberedt man kan føle seg når man står i den siste fasen med et menneske man elsker.

Og kanskje kan det hjelpe noen andre å vite litt mer om hvordan det faktisk kan være.

For det er noe eget ved den tiden når et liv går mot slutten. Mange kaller det ventesorg. Det er et ord som gir mening når man først har opplevd det. Man lever i en slags mellomtilstand. Man vet at døden nærmer seg, men man vet ikke når den kommer.

Dagene kan være fulle av tegn som gjør at man tror: nå skjer det snart.
Så går det likevel en dag til. Eller to. Eller flere.

Det er en emosjonell berg-og-dalbane.

Jeg har snakket om dette før. Jeg har skrevet om pårørenderollen. Jeg har skrevet bok sammen med Hilde Merete, som selv har stått ved dødsleiet to ganger. Vi har snakket om det, forsøkt å forstå det, prøvd å sette språk på det. Likevel var det først da jeg satt der ved mammas seng at jeg virkelig skjønte hva hun mente.

For ingen siste reise er lik. Ingen familie opplever dette på samme måte. Ingen datter kjenner det helt likt som en annen datter. Så det jeg skriver her, er ikke en fasit. Det er bare min erfaring. Min mammas siste tid. Mine følelser. Mine observasjoner.

For bare litt over en uke før mamma døde, kunne vi fortsatt snakke sammen. Jeg fikk kontakt med henne. Vi sang sammen. Vi pratet.

Jeg spilte mye musikk for henne i den siste tiden. Jeg hadde laget en spilleliste med melodier hun var glad i, og vi hørte dem om og om igjen. Melodiene jeg valgt var de hun hørte på fra da hun var tenåring og på vei inn i voksenlivet. Noen ganger sang vi sammen. Andre ganger skrudde jeg av musikken, og da begynte hun å synge videre selv. Det fortalte meg at hun fortsatt hørte, fortsatt kjente igjen, fortsatt var der et sted.

Det var utrolig fint.

Men samtidig visste jeg at livet hennes var på vei mot å ta slutt.

Sykepleierne lærte meg også å se etter tegn på hva som skjer i kroppen når et menneske ligger for døden. Et av tegnene jeg aldri hadde hørt om før, var noe som kalles marmorering. Når blodomløpet ikke lenger fungerer som før, kan huden få et marmorlignende preg – ofte først i føttene.

Når slike tegn kom, tenkte jeg ofte: nå er det ikke lenge igjen.

Men så kunne kroppen plutselig hente seg litt inn igjen. Føttene ble varmere. Pusten roligere. Og ventingen fortsatte.

Det er kanskje noe av det mest krevende i denne fasen – at man ikke vet hvor lenge det varer.

Jeg tilbrakte mange timer ved senga hennes. Noen netter sov jeg der også, i en stol ved siden av. Jeg ville være til stede. Jeg ville ikke gå glipp av noe. Men etter hvert merket jeg også hvor utrolig slitsomt det er å leve i konstant beredskap.

Man prøver hele tiden å forberede seg på det som kommer.
Men man vet ikke hva som kommer.

En dag fikk jeg beskjed fra sykepleieren om at det kanskje kunne skje i løpet av dagen eller natta. Da fikk jeg plutselig ny energi. Det høres kanskje rart ut, men kroppen min tenkte bare: ok, da holder jeg ut litt til.

Jeg snakket med henne. Sang for henne. Fortalte hvor glad jeg var i henne. Gjentok minner. Takket henne.

Men dagen etter fikk hun tilbake litt varme i kroppen igjen. Og da sa en sykepleier at dette kanskje kunne ta flere uker.

Da kjente jeg at jeg nesten falt sammen.

Jeg måtte hjem. Dusje. Sove. Puste.

Og det lærte meg noe viktig: man må også ta pauser. Selv om man elsker noen. Selv om man vil være der hele tiden.

En dag gikk jeg en tur i skogen. Jeg plukket sopp, spiste bringebær og satte meg på en stubbe. Jeg husker at jeg nesten følte skyld for å være borte en stund. Men sannheten er at man trenger det. Ingen klarer å stå i en slik situasjon døgnet rundt over tid.

Å ta vare på seg selv er også en måte å klare å være der for den andre på.

Den kvelden dro jeg til kjæresten min. Han skulle lage middag og passe på meg. Men da vi la oss, fikk jeg en voldsom uro i kroppen. Jeg begynte å gråte. Jeg kjente det helt fysisk: Jeg må til mamma.

Og han sa bare:
"Da drar du. Det er moren din."

Så jeg dro.

Da jeg kom til sykehjemmet sent på kvelden, måtte nattevakta komme ned og hente meg fordi alt var stengt. Jeg spurte om det virkelig bare var én person på jobb i etasjen.

Ja, sa han. Én nattevakt på 24 beboere.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg.

Den natta var mamma urolig. Jeg skjønte etter hvert at dette ikke bare var vanlig uro. Jeg tenkte: Hun har vondt. Nattevakta hadde ikke medisinsk kompetanse til å justere medisiner, så vi måtte tilkalle sykepleiere utenfra som kunne komme og øke morfindosen.

Da roet hun seg.

Men det som aldri helt slipper taket i meg, er tanken på hva som kunne skjedd hvis jeg ikke hadde vært der. Ville noen oppdaget det? Ville noen forstått at hun hadde smerter?

Det er en vanskelig tanke å leve med.

Midt oppi alt dette var det også mange fine stunder. Familien kom og gikk. Vi satt rundt senga hennes og snakket om minner, om livet hun hadde levd. Vi lo litt. Vi gråt litt.

Jeg opplevde at rommet rundt henne ble et veldig åpent rom. Folk snakket friere der. Følelser fikk mer plass.

Jeg gråt mye i denne tiden. Når jeg satt hos henne. Når noen viste meg omsorg. I bilen på vei hjem. I skogen. Og det var faktisk godt. Sorg trenger å få komme ut.

Et par dager før mamma døde, tok jeg en lengre pause – nesten et helt døgn. Jeg sov, fikk god mat, besøkte en venninne og fikk en klem. Jeg trengte det.

Da jeg kom tilbake til sykehjemmet, kom også Arnulf – kjæresten hennes – innom.

Jeg hadde lenge tenkt at mamma kanskje ventet på noe. Eller noen.

Da han satte seg ved senga hennes, holdt henne i hånda og fortalte hvor glad han var i henne, merket jeg at noe endret seg. Pusten hennes ble annerledes. Stemningen i rommet ble annerledes.

Etter at han gikk, kjente jeg at nå skjer det noe.

Utover kvelden ble marmoreringen tydeligere. Jeg satt ved senga hennes, sang for henne, holdt henne i hånda og sa at jeg var der.

Den natta fikk jeg en seng ved siden av henne.

Etter hvert begynte pusten hennes å endre seg. Den ble raskere. Så langsommere. Lengre pauser mellom hvert åndedrag.

Sykepleieren sa stille:
"Nå går det mot slutten."

Jeg la meg opp i senga sammen med henne. Holdt rundt henne. Kysset henne. Strøk henne over håret.

Og jeg sang for henne.

Jeg hadde hånda på brystet hennes og kjente pusten bli langsommere. Så lengre pauser. Til slutt pustet hun ut – og kroppen hennes sank stille sammen i armene mine.

Da var hun borte.

Jeg ble liggende litt etterpå. Bare være der. Før jeg ringte på sykepleierne.

Etterpå skjer det mange praktiske ting. Klær skal velges. Legen skal kontaktes. Begravelsesbyrå skal ringes. Rommet skal ryddes.

Verden går raskt videre.

Men det jeg sitter sterkest igjen med, er dette:

Jeg fikk være der.
Jeg fikk holde henne.
Jeg fikk synge for henne.
Jeg fikk si farvel.

Ikke alle får den muligheten.

Hvis du står i en lignende situasjon nå, eller vet at du en dag vil gjøre det, vil jeg si dette:

Du trenger ikke gjøre alt riktig.

Det viktigste er ikke perfekte ord eller handlinger. Det viktigste er nærværet. Å holde en hånd. Stryke over en arm. Spille musikk. Synge. Eller bare sitte stille sammen.

Og husk også dette:

Det er lov å ta pauser.
Det er lov å være sliten.
Det er lov å gråte.

Den siste fasen i et liv er både tung og vakker på samme tid. Midt i sorgen finnes det også øyeblikk av nærhet og kjærlighet som er utrolig sterke.

Og kanskje er det nettopp det jeg sitter igjen med sterkest:

At mamma ikke døde alene.

Og hvis du står i denne ventetiden nå, så vit at du ikke er alene.