For meg handlet det aldri om profesjonen – det handlet om mennesket

I løpet av de femten årene jeg fulgte mamma gjennom demenssykdommen, møtte jeg utrolig mange mennesker i helsevesenet. Ergoterapeuter. Sykepleiere. Vernepleiere. Hjelpepleiere. Helsefagarbeidere. Avdelingsledere. Enhetsledere. Leger. Mange ulike titler, mange ulike utdanninger – og mange ulike mennesker.

Men hvis jeg skal være helt ærlig, så har det aldri vært tittelen som har vært det viktigste for meg.

Når du står midt i en demensprosess som pårørende, ser du ikke først og fremst profesjonen. Du ser mennesket. Du merker ganske fort hvem som forstår situasjonen. Hvem som har omsorg. Hvem som har kompetanse – og ikke minst hvem som vet hvordan de skal bruke den kompetansen i møte med et annet menneske.

Det som har betydd mest for meg gjennom disse årene, er når fagfolk faktisk spiller på hverandre. Når de bruker verktøykassen sin – den de har fått gjennom utdanning og erfaring – og lar den bli en del av et lag. For når det skjer, da skjer det noe fint. Da blir omsorgen bedre. Da blir behandlingen tryggere. Og da blir hverdagen litt lettere, både for den som er syk og for oss som står rundt.

For oss som lever tett på demens, spiller det egentlig ingen rolle hvilken profesjon du har. Det som betyr noe, er om du ser mennesket bak sykdommen. Om du forstår hva vi står i. Og om du bruker kompetansen din til å sørge for at pleie, omsorg og behandling blir riktig – til riktig tid.

Hvilken profesjon som gjør hva, er ikke noe vi som pårørende skal eller kan avgjøre. Det ansvaret ligger i helsevesenet. Det vi trenger, er å møte mennesker som bruker kompetansen sin – sammen.

Jeg har vært heldig med mange av menneskene jeg har møtt. Veldig heldig.

I hjemmetjenesten møtte jeg ergoterapeuten Elisabeth. Hun var helt fantastisk. Hun så både mamma og meg, og hun hadde en måte å finne løsninger på som faktisk gjorde hverdagen litt enklere.

På sykehjemmet møtte jeg May Helen, som er hjelpepleier. Også hun var helt fantastisk. Hun hadde en ro, en varme og en faglig trygghet som betydde mer enn hun kanskje selv er klar over.

Jeg møtte også flere sykepleiere på sykehjemmet som gjorde en veldig god innsats, også som avdelingsledere og enhetsledere. De sto i krevende situasjoner med stadig dårligere forutsetninger hver eneste dag, men klarte likevel å møte oss mamma og meg med både profesjonalitet og varme.

Jeg har også blitt imponert over andre sykepleiere jeg har møtt på min vei, slik som Maria, som henvendte seg til meg etter et foredrag jeg hadde holdt, for å fortelle hvor viktig hun synes demensomsorgen er. 

Og i min siste episode i podcasten min "Ikke lett å glemme" møtte jeg Emma, som er helsefagarbeider. Hun forteller om hva som ligger i den rollen – om kompetansen, ansvaret og hvor viktig den jobben faktisk er.

Når jeg ser tilbake på disse årene, er det én ting jeg sitter igjen med: Mangfoldet av fagfolk i helsevesenet er en enorm styrke.

De ulike utdanningene representerer forskjellige perspektiver, ulike verktøy og ulike måter å forstå mennesker på. Nettopp derfor trenger vi dem alle. Sammen kan de møte komplekse sykdommer som demens på en mye bedre måte enn noen kunne gjort alene.

Samtidig er det vanskelig å ikke tenke på noe annet også.

Vi snakker ofte om hvor viktige disse yrkesgruppene er – historisk, i dag og i fremtiden. Vi vet at samfunnet vårt er helt avhengig av dem. Likevel er det mange av disse profesjonene som fortsatt ikke får den anerkjennelsen de fortjener, verken i lønn eller i muligheten til å faktisk få en bedre levestandard gjennom arbeidet de gjør.

Det er egentlig ganske utrolig at det fortsatt er sånn i Norge.

For meg spiller det altså ingen rolle hvilken profesjon du har. Ergoterapeut, sykepleier, vernepleier, helsefagarbeider eller lege – dere er alle en del av det samme laget.

Det viktigste er at dere forstår hvordan dere kan hjelpe, behandle og gi omsorg. At dere bruker kompetansen deres – og hverandre.

Til alle dere jeg har møtt på denne reisen – og til alle dere som gjør denne jobben hver eneste dag:

Tusen takk.

Takk for at dere finnes. Takk for at dere gjør hverdagen bedre for mennesker som lever med demens – og for oss som står ved siden av.

Jeg håper virkelig at samspillet mellom profesjonene bare blir sterkere i årene som kommer. Og jeg håper også at anerkjennelsen dere fortjener – både faglig og økonomisk – en dag vil speile hvor viktige dere faktisk er.