Hvis du er usikker på hva du skal gjøre nå - så er du ikke alene

Denne teksten har jeg skrevet til deg som har fått vite at noen du kjenner har fått demens. En kollega. En nabo. En venns forelder. Kanskje noen som sto deg nær.

Og kanskje har du kjent på usikkerheten. Hva sier man? Hva gjør man?
Er det best å gi rom – eller ta kontakt? Er jeg redd for å si noe feil?

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg bare starte med å si én ting: Det er helt forståelig.

Jeg har selv opplevd at familie, venner og kollegaer rundt min egen mor ikke visste hvordan de skulle tilnærme seg henne etter at vi åpnet opp om demensdiagnosen. Og det samme hører jeg fra pårørende igjen og igjen. Ikke fordi folk er uinteresserte eller likegyldige – men fordi mange mangler det jeg kaller en sosial verktøykasse for å møte mennesker med demens.

Når vi ikke vet hvordan vi skal møte noe, er det menneskelig å trekke seg unna. Å bli stille. Å vente. Å håpe at noen andre tar initiativ.

Men for den som lever med demens – og for de som står nær – kan stillheten oppleves som fravær. Og avstanden kan kjennes større enn den egentlig er ment å være.

Så dette er en vennlig oppfordring til deg som er usikker:

• Du trenger ikke å ha riktige ord.
• Du trenger ikke å forstå sykdommen fullt ut.
• Du trenger ikke å gjøre noe stort eller spesielt.

Det holder ofte lenge å gjøre noe enkelt.

Å si hei.
Å sende en melding.
Å spørre hvordan det går – og tåle at svaret kan være både godt og vanskelig.
Å fortsette å invitere, selv om svaret noen ganger er nei.
Å møte mennesket, ikke diagnosen.

Du kan si:
– «Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg vil gjerne være her.»
– «Si ifra hvis det er noe jeg kan bidra med.»
– «Vil du ta en kaffe, som før?»

Demens tar mye. Den tar trygghet, forutsigbarhet og etter hvert minner.
Men den tar ikke behovet for tilhørighet, verdighet og menneskelig kontakt.

For pårørende betyr det enormt mye å oppleve at relasjoner ikke forsvinner i det øyeblikket diagnosen kommer. At man ikke står alene i det som ofte er en lang og krevende reise.

Så hvis du har trukket deg litt unna – av usikkerhet, frykt eller respekt – er det aldri for sent å ta et skritt tilbake igjen.

Et første steg.
En sms.
Et lite tegn på at du bryr deg.

Det er sjelden feil.
Og det er oftere viktigere enn du tror.

Denne teksten er skrevet på en slik måte at du som er pårørende, involvert eller engasjert, kan sende den til de du kjenner som har behov for å vite "hva gjør jeg nå".