Jeg kjenner på følelsen av synkende tillit

Vi vet at et økende antall mennesker i Norge lever under fattigdomsgrensen. Familier som må stå i matkø. Minstepensjonister som ikke har råd til mat. Mennesker som gjør alt "riktig", men likevel ikke får det til å gå rundt.

Samtidig er det svært mange som strever med egen psykisk helse. Folk blir sykemeldt fordi belastningen blir for stor. Fordi forventningen er at vi skal jobbe 100+ prosent og samtidig være gode omsorgspersoner, stille opp for barn, foreldre, familie – og håndtere alt livet byr på. 

Selvfølgelig skal vi stå i livet. Men det må finnes en balanse. Nå er det for mange som knekker sammen - det er et signal.

Vi har lange ventelister i helsevesenet. Mennesker som venter på behandling for alvorlig sykdom. Vi har barn og unge som faller ut av skolen fordi kravene og tempoet blir for høyt. Klassene blir større, lærerne færre, og rommet for å se den enkelte blir mindre.

Også er det demensomsorgen. Den som ligger meg aller nærmest. En omsorg som altfor ofte ikke er verdig. Der vi ikke har tid (penger) til å legge inn den ekstra innsatsen for dem som trenger det mest – kompetanse, kontinuitet og varme.

Det er pårørende plukker opp og tar jobben, der helsevesenet svikter. Og det skjer oftere og oftere - og hjemmeskiftet blir derfor lengere og lengere. Og den demografiske utviklingen forteller oss at denne belastningen vil øke i omfang.Tid for omsorg blir saldert bort i planer og budsjetter. Det blir ikke rom for tid, kapasitet og menneskelig nærvær i helsevesenet. Alt må effektiviseres. Måles. Regnes hjem.

Jeg hører også debatter om kunst og kultur, om manglende midler og kutt i budsjetter. Samtidig vet vi at nettopp kunst, kultur og fellesskap er noe av det som bærer oss som mennesker – og som forebygger ensomhet, utenforskap og psykisk uhelse.

Og likevel: Vi er et av verdens rikeste land.

Hvis man vil, kan man se på at Oljefondet vokser – sekund for sekund. Tusenvis av milliarder som teller oppover. En enorm felles formue. En trygghet, skulle man tro - for oss som lever i dag og generasjoner som kommer.

I dag oppleves det som om vi går rundt med en kjempestor og bulende pengebok i baklomma – men uten at den gir oss trygghet i hverdagen. Det føles nesten skamfullt å spørre om vi kan få se nedi den lommeboken. Og om vi - mot all sunn norsk, politisk fornuft - skulle spørre om det går an å bruke noen av sedlene på disse gruppene jeg nevner over - så rister alle på hodet, himler med øynene og peker på handlingsregelen.

Men det er akkurat NÅ den grunnleggende tryggheten er i ferd med å forsvinne – mat, helse, omsorg, skole, verdighet – som gjør at vi også mister tillit. 

Til systemene. Til politikerne. Til at fellesskapet faktisk er der når vi trenger det.

Og det, det synes jeg er skummelt. 

Det gjør at jeg, for første gang i mitt liv, frykter fremtiden.