Kroppen sier fra - du må bare vite hvordan du skal lytte

For en stund siden gjorde jeg noe jeg lenge hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre: Jeg kjøpte meg pulsklokke.

Egentlig handlet det bare om å bli litt flinkere til å følge med på egen aktivitet. Jeg har jo forsøkt å leve etter det mammas nevrolog sa for over 16 år siden til mamma: "kom opp i puls tre ganger i uka", og at det å ta vare på egen helse også er viktig når demens finnes i familien. Det traff meg. For når man har stått lenge i belastning og i beredskap, er det lett å glemme at kroppen også trenger omsorg.

Etter at mamma døde så har jeg jobbet med egen helse for å komme i balanse igjen. På mange ulike måter.

Men når jeg så på pulsklokka, oppdaget jeg at hvilepulsen min lå mye høyere enn jeg hadde trodd. Den lå mellom 80 og 90, selv om jeg "anstrengte" meg for å slappe av. Jeg husker at da jeg var i bedre form og trente mer, lå den mye lavere. Det gjorde meg både overrasket og litt urolig. For hva var det egentlig kroppen min prøvde å fortelle meg?

Jeg skrev litt om dette i sosiale medier, og responsen kom. Det viste seg at jeg slett ikke var alene. Så mange kjente seg igjen i det å gå med høyt stressnivå over tid, i å være på vakt, i å stå i beredskap uten helt å merke hvor mye det faktisk koster.

Da visste jeg at dette måtte bli en podcastepisode.

I denne episoden snakker jeg med lege og forfatter Torkil Færø om puls, stress, restitusjon og det å leve i en kropp som over tid har vært i alarmberedskap. Vi snakker om hvorfor kroppen ikke alltid roer seg selv om livet rundt oss kanskje gjør det. Om hvorfor søvn, mat, alkohol, skjerm, telefonvarsler og små vaner kan påvirke oss mer enn vi tror. Og om hvordan vi kanskje kan begynne å finne veien tilbake til hvile — litt etter litt.

For meg traff denne samtalen dypt. Ikke bare fordi den handler om helse, men fordi den også handler om oss som har stått lenge i pårørenderollen. Om oss som har vært sterke så lenge at vi nesten ikke merker når kroppen begynner å rope. Om oss som trenger konkrete verktøy, men også tillatelse til å stoppe opp.

Noe av det viktigste jeg satt igjen med etter samtalen, var dette:

Du trenger ikke alltid gjøre alt perfekt. Men du må begynne å lytte.

Til kroppen. Til signalene. Til det som tapper, og det som faktisk bygger deg opp igjen.

Denne episoden er for deg som kjenner at du har vært "på" litt for lenge.
For deg som lurer på hvorfor du aldri helt faller til ro.
For deg som ønsker å forstå mer av sammenhengen mellom stress, helse og demens.
Og for deg som kanskje trenger et lite dytt til å begynne å ta deg selv mer på alvor.

Jeg håper du vil høre.

PS: for deg som lytter til episoden så forstår du sikkert at jeg kjøpte med en ny klokke, altså en Garmin. Det var smart.

Om du vil SE episoden med Torkil og meg finner du den her: