Leifs viktige beslutninger
Denne teksten er skrevet av gjesteblogger Leif Alnes, her med sin kone Anemarie.
Jeg har noen nyttårstanker som mange kanskje syns er brutale:
Den siste perioden i et langt og lykkelig samliv kan bli svært ødeleggende hvis den ene får demens.
Den friske blir nødt til å gjøre brutale valg, og sette dem ut i livet.
Jeg skjønte det for lenge siden da jeg skulle hjelpe et par med en GPS-klokke. Jeg ringte ganske tildlig på dagen for å følge opp om klokka var levert. Jeg hørte «vent litt» og så sinte rop og skrik i andre enden, og noe om at «du må bli klar, for snart er dagsenterbussen her».
Jeg fikk snakka med den friske litt senere, og fikk høre om kampen for å få den syke på bussen til dagsenteret.
Hver gang.
Vel framme på dagsenteret var det som oftest bare velstand.
Det kan være en tøff kamp med seg selv å bestemme at nå er tiden for dagsenter inne, og så søke. Kanskje enda tøffere å fortelle det til den syke, og så få det til å skje. Men hvis samlivet ikke skal bli ødeleggende for begge, er det dette som må til for mange.
Og det er du som nærmeste pårørende som må gjøre det. Det er du som må gjennomføre det. Du. Det er tøft. Enda værre blir det når du må ha avlastning. Sende den syke bort i flere døgn eller uker for at du selv skal overleve.
Det er du som nærmeste pårørende som må beslutte og gjennomføre. Det kan føles som et svik. Sende den syke hjemmefra. Til et helt fremmed sted. Ofte mot den sykes vilje. Til protester. Det er du som må gjøre det. Stå i det. Ofte alene.
For meg var søknad om fast plass det verste. Jeg hadde lovet meg selv (klokt nok ikke henne) at hun skulle få en siste full sommer hjemme i egen hage, og så en aller siste tur hjem til Danmark.
Jeg klarte ikke å holde det.
Hun måtte på avlastning og kom derfra rett på fast plass. Det føltes som et enormt svik å sende henne på et så trist sted og selv sitte igjen hjemme i hagen og det gode hjemmet vi hadde skapt sammen.
Men jeg måtte det. Og det var jeg som måtte bestemme at slik måtte det bli. Sende henne til et sted avsondret fra selve livet. Det var jeg som måtte bestemme. Jeg fikk rett nok god hjelp og støtte fra familie og sykehjemmet.
Jeg ser at det er mange som står i samme situasjon. Som må fatte den samme slags beslutninger. Det er tøffe beslutninger. Det kan føles som svik.
Men jo lenger beslutningen utsettes, jo vanskeligere kan det bli. Jo mer kan det skade og viske ut minnene om det gode samlivet, tenker jeg.
Du må fatte beslutningen.
Den kan skape sinne, motstand og dårlig samvittighet. Men du må beslutte. Du. Og så gjelder det å finne rett tid.
Til min overraskelse falt Anemarie raskt til ro på Eikjol.
Hun så ikke lenger alt hun trodde hun måtte gjøre: rydde, vaske, lage mat osv og slappet av. Hun fikk lov å plukke blomster i hagen. Både ville blomster, og mindre ville. Nå kaller hun Eikjol hjemme.
Anemarie burde nok kommet på fast plass noen uker eller kanskje et par måneder tidligere. Da hadde det kanskje blitt en smidigere overgang.
Men jeg klarte ikke å ta beslutningen før, selv om jeg kanskje burde ha gjort det.
Mitt ønske for dere som står i en slik situasjon er at dere klarer å fatte de nødvendige beslutninger tidsnok.