Når dødsfall ikke er skandale nok

Dette er en lang og uoversiktlig oppoverbakke.
Slik føles det når jeg til stadighet forsøker å løfte demensomsorgen inn i den offentlige samtalen. Det går sakte. Det er tungt arbeid. Og mens jeg sliter meg opp denne bratte bakken, dukker historiene opp langs veien.

Historier som burde ryste oss mye mer enn de faktisk gjør.

Jeg møter fortellinger om feilmedisinering. Ikke fordi noen ønsker å gjøre feil, men fordi systemet er presset, fordi bemanningen er knapp, fordi hverdagen går for fort. Jeg hører om dødsfall der ting ikke gikk som de burde. Likevel blir det sjelden store overskrifter. Jeg hører om mennesker som ikke får dusjet på ukevis, og om ledere som er inneforstått med dette, men som ikke har forutsetninger til å endre på rutiner. Omstendighetene er kompliserte. Årsakene vanskelige å forklare. Ansvarsforholdene uklare.

Dermed blir det heller ingen skandaler med store overskrifter som ansvarliggjør våre sentrale politikere.

Jeg hører også historiene om mennesker som ikke blir fulgt opp slik de trenger. Eldre som bor i hjemmene sine, men som egentlig burde vært på sykehjem fordi de ikke mestrer hverdagen - men det finnes ikke flere plasser. Det finnes mennesker som sitter passive i sine stoler på sykehjem uten aktivitet, dag etter dag, til de gradvis visner bort.

Det er ikke nødvendigvis dramatiske enkelthendelser. Det er hverdager.
Alle som arbeider tett på eldreomsorgen vet det. Feil skjer. Avvik registreres. Feilmedisinering forekommer. Mennesker dør. Likevel er det sjelden dette blir skandaler store nok til å utløse reell politisk handling.

Systemet reagerer først når noe er så alvorlig, så tydelig og så medievennlig at det ikke lenger kan ignoreres. Men eldreomsorgen består sjelden av spektakulære enkelthendelser. Den består av små svikt. Av pressede ansatte. Av prioriteringer som gradvis skyver de mest sårbare bakover i køen.

Dermed blir problemene også vanskeligere å mobilisere rundt.
I teorien ligger mye av løsningen nasjonalt – på Stortinget og i departementene. Men i praksis avgjøres svært mye i kommunene. Midlene til eldreomsorg er i stor grad ikke øremerket. Når kommuneøkonomien presses, blir eldreomsorgen og demensomsorgen ofte en salderingspost.

Det betyr at kampen i stor grad må føres lokalt.

Problemet er bare at det er en enorm jobb å nå frem til de mange kommunepolitikerne. Det er et markløft. Norge har hundrevis av kommuner og tusenvis av lokalpolitikere, alle med ulike prioriteringer og ulik kunnskap om hva som faktisk skjer i tjenestene.

Samtidig vet vi at oppmerksomhet virker. Media kan skape trykk. Når enkeltsaker får oppmerksomhet – særlig når de involverer alvorlig svikt eller dødsfall – beveger politikere seg raskere. Ingen ønsker å stå ansvarlig når systemsvikt blir synlig for offentligheten. Nå ligger det mye uverdig systemsvikt og murrer under overflaten.

Opposisjonens anmodningsvedtak kan også spille en rolle. Når Stortinget ber regjeringen om å utrede eller gjennomføre tiltak, kan det skape bevegelse i et system som ellers beveger seg svært langsomt. Dette forsøker jeg stadig å oppfordre til. 

Likevel finnes det en sektor som mange opplever som spesielt krevende å påvirke: helse- og omsorgsfeltet. Kompleksiteten er stor, ansvarsfordelingen er fragmentert, og beslutningslinjene er lange. Det gjør endring vanskelig – selv når alle er enige om at noe må forbedres.

Derfor krever dette arbeid på mange fronter samtidig. Vi er avhengige av lokalt press, nasjonale allierte, medieoppmerksomhet og politisk påvirkning for å få nødvendig endring.

Og ikke minst utholdenhet.

For eldreomsorgen kommer neppe til å endre seg fordi én sak får oppmerksomhet, eller fordi ett møte holdes på Arendalsuka. Endring skjer først når mange stemmer over tid peker i samme retning og nekter å gi slipp.

Det er oppoverbakke. Det er et intensivt motbakkeløp.

Men historiene langs veien gjør det umulig å snu.