Nedleggelse av tilbud for yngre med demens
Det finnes mange mangler i norsk demensomsorg, en av dem er et stort sort hull:
Yngre menneskene med demens og familiene deres.
De lever med en alvorlig og dødelig sykdom i et system som i liten grad er rigget for dem, og som ofte ikke forstår hva de faktisk står i.
Når tilbudene først finnes, er de gjerne små, faglig sterke, varme – og skjøre. Så skjøre at én politisk beslutning eller en uforutsigbar budsjettlinje i en kommune kan få dem til å kollapse.
Det er grunnen til at jeg skriver dette. Fordi noen hull er blitt så store at de jeg må bruke utestemmen. Fordi dette ikke lenger handler om enkelttilfeller, men om et voksende nasjonalt vakuum.
Eksempelet som viser alvoret: Maurtuva Vekstgård på Inderøya i Trøndelag.
Nedleggelsen av Maurtuva Vekstgård er et konkret og hjerteskjærende eksempel. En arena bygget på kunnskap, varme og menneskelig nærvær. Et sted der yngre personer med demens fikk aktivitet, fellesskap, trygghet – og hvor pårørende fikk pusterommet som gjør at de i det hele tatt klarer hverdagen. Fra 1. mars 2026 er det over.
Reaksjonene fra brukere, pårørende, frivillige og fagfolk på sidens facebookinnlegg sier alt:
«Dette er et tap. Et tap av kompetanse. Et tap av menneskelighet. Et tap av forebygging. Et tap av livskvalitet. Et tap for hele regionen – og egentlig for hele landet.»
Og spørsmålet som går igjen i melding etter melding:
Hva skal vi nå gjøre?
Hva står vi igjen med?
Hvordan kan et slikt tilbud få lov til å forsvinne?
Når de som kjenner hverdagen best sier «dette blir et stort savn», «dette er et tap for oss alle» og «dette vil merkes langt utenfor kommunens grenser», bør varsellampene blinke på nasjonalt nivå.
Det personlige vitnesbyrdet som burde ryste enhver beslutningstaker.
Når det koker, er det for sent
Samtidig. I dag fikk jeg en melding fra en ektefelle til en yngre mann med demens. Hun skrev:
«I går var en krevende dag i heimen med spesielt utagerende adferd og depressive tanker. Jeg har sluttet å be om helsehjelp for min mann – sykehus og fastlege har ingenting å tilby. Kommunen gjør så godt de kan med sine fem timer i uken. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis en kreftpasient og pårørende hadde fått samme beskjed: Klar dere selv.»
Dette er virkeligheten. Dette er Norge i 2025.
Dette er levekårene for mennesker i førti-, femti- og sekstiårene som rammes av demens – og de som elsker dem.
Hvorfor finnes det ingen nasjonal forpliktelse for å sikre aktivitetstilbud og avlastning for yngre med demens og deres familier?
Hvorfor står kommuner alene i å håndtere et sykdomsområde som krever tverrfaglighet, spesialisert kompetanse og forutsigbarhet?
Hvordan kan vi forvente at familier skal stå i en 24/7-beredskap uten strukturert støtte, mens vi samtidig snakker om bærekraftige helsetjenester og forebygging?
Dette handler om mennesker i arbeidsfør alder, om ektefeller som bryter sammen i stillhet, om barn som vokser opp mens forelderen forsvinner foran dem – og om et samfunn som ennå ikke har tatt inn over seg hva demens faktisk er.
Det er på høy tid å stoppe nedbyggingen – og begynne å bygge.
Ikke flere Maurtuva-historier. Ikke flere pårørende som ber om hjelp og får taushet i retur. Ikke flere mennesker som må stå i noe av det mest krevende et liv kan romme – alene.
Teksten ser skrevet av Marianne Mørck Danielsen og sto på trykk i Adresseavisen 23.11.2025