Reisebrev fra perspektivtur til Madagaskar

Mellom lemurer og mennesker: en nysgjerrig eventyrer på Madagaskar

Det begynner tilfeldig, som veldig mange av mine reiser gjør. Jeg sveiper over verdenskartet, på søken etter små øyer jeg aldri har hørt om. Gjerne sør for ekvator, og aller helst i et land og til en kultur som er ukjent for meg. Jeg finner et bilde av en eksotisk hytte på bitteliten øy litt øst for Afrika. Øyen heter Île aux Nattes, er naboøyen til en litt større øy som heter Saint Marie og begge øyene er en del av Madagaskar. Madagaskar som opprinnelig aldri hørte til det Afrikanske kontinentet, men som geologisk sett løsrev seg fra India for millioner av år siden.

Jeg finner denne hytta via Airbnb og de mange bildene jeg ser gir meg en følelse av at dette kan være riktig sted for meg, det innfrir på mine kriterier for en spennende reise. Det må være frodig, tett på havet og ukjent territorium. Etter litt grundigere undersøkelser lærer jeg at øya har en flora og fauna som ikke ligner noe annet jeg hadde erfart tidligere. Og ikke minst, det er her lemuren bor. Altså, denne snedige ape-lignende arten som kun finnes på Madagaskar. Videre leser jeg meg opp på at ingen av dyrene på Madagaskar er farlige og ingen av insektene er giftige. Dette var den informasjonen jeg trengte for å bestille reisen.

Men da jeg bestilte flybilletten ante jeg ikke at Madagaskar skulle gi meg et bredt og mangfoldig inntrykk – politiske, kulturelle, menneskelige – som var langt rikere enn strendene og palmene jeg hadde sett for meg. Jeg visste heller ikke at flyreisen min plutselig skulle bli kansellert av årsaker jeg ikke kunne rå over.

Øya for de som ønsker seg en annen rytme

Huset jeg leier viser seg å tilhøre franske Caroline, en kvinne i 50-årene fra Normandie som hadde jobbet seg helt tom og utbrent i restaurantbransjen i Frankrike og dermed tatt beslutningen om å velge seg et annet liv. Hun hadde investert i en liten eiendom nederst i strandkanten på sørsiden av Ile Aux Nattes, der det lå et par hus som trengte renovering. Et håpefullt fremtidsprosjekt på en øy uten veier, uten butikker, uten biler. Strømmen henter hun fra solen. Vannet må destilleres og kokes og menneskene på denne øya lever av å dyrke jorden og å sanke ulike arter fra havet.

Øyen jeg har ankommet ligger øst for hovedøyen Madagaskar. Vi kan såvidt skimte den i det fjerne. Sørsiden av Ile aux Nattes beskyttes av et korallrev som ligger ca to kilometer fra land, og gjør området til en gigantisk lagune der havet er rolig og smult, uavhengig av vær og vind. Det grunne vannet gjør det lett å fiske i, både med kano og til fots. For meg som tilreisende turist er det uendelig eksotisk.

På Madagaskar snakker de innfødt de «gassisk» og fransk. Engelsk er ikke en del av grunnopplæringen i skolen. Språket «gassisk» er helt umulig å forstå for en nordboer som meg. Språket høres mykt og flytende ut, nesten syngende. Ordene er lange og sammensatte, med klare vokaler og tykke konsonanter som glir inn i hverandre. Fransken min fra ungdom- og videregående skole er helt elendig og meget stotrende. Riktignok har jeg forsøkt å friske den litt opp med Duolingo, men i møtet med gassere som snakker fransk veldig fort og med dialekt så går det alt for fort for meg. Men jeg kaster meg ut i språket likevel, og jeg tror nok min gamle fransklærer, Arne Sagmo, hadde vært stolt av mine stadig mer modige forsøk på å formidle mine spørsmål og tanker.

Jeg har vært smart og lastet ned Google Translate for bruk offline (for her fungerer ikke mitt telefonabonnement særlig godt), og dette hjelpemiddelet fungerer veldig bra når mitt eget vokabular går på tomgang.

En jazzkveld på en topp

Jeg er svært nysgjerrig av natur, og forsøker alltid å komme i dialog med mennesker for å forstå dem, samfunnsstrukturene og kulturen bedre. Derfor ble jeg altså så glad og takknemlig da Caroline, min vertinne, inviterer meg med på en jazzkveld hos venner av henne. Disse vennene bor i det største huset på hele øya. Et overdådig bygg jeg hadde sett trone på toppen av øya, fra båten da jeg ankom den første dagen. Huset ligger som en festning på øyas høyeste punkt, med en gigantisk omliggende tomt, med skilt som fortalte at dette er privat eiendom. Og for en eiendom! Sammen går Caroline og jeg opp en enorm forseggjort trapp på vei opp til huset, og på toppen blir vi møtt av et evighetsbasseng, du vet, et slik basseng der vannkanten forsvinner på elegant vis inn i horisonten. Bassenget skifter farge konstant fra grønt, via blått og til lilla.

Jeg følger Caroline og ser at hun tar av seg skoene, og går barbent inn i huset. Så jeg gjør det sammen som henne og i inne i den enorme stua blir jeg møtt av stemningsfull jazz over høyttaleranlegget og summingen av rundt førti gjester som snakker fransk.

Caroline hadde to flasker med fransk vin i veska si, og jeg merker meg at flere av gjestene har med vinflasker som gaver til vertskapet. Jeg hadde ingen vin stående i min lille hytte på stranda, men jeg tar med en norsk brunost. Brunost er noe jeg har med på mine litt lengre reiser som et slags visittkort – et norsk tegn på takknemlighet.

«Crest une fromage beige. En Norvegia. Son gout est sucre», sier jeg når jeg overrekker osten til vertskapet. Oversatt: «det er en ost fra Norge, den er lysebrun og den smaker søtt.» Vertskapet, som er et ektepar på rundt 70, blir både overrasket og glad over å få en norsk brunost.

Senere skal jeg få vite at herren i huset er en forretningsmann fra Frankrike som har gjort det stort innen bilutleie. Og som har forelsket seg i denne øya, og etablert seg her på denne store eiendommen. Han forteller meg at hele huset og alt dets interiør kommer fra øya, og at han har brukt lokale arbeidere til å bygge den. Jeg kan se at han er svært stolt og eiendommelig i måten han beveger seg rundt i huset på.

Etasjen jeg står i rommer både et stort kjøkken, en bar og flere sittegrupper. Det er luftig, høyt under taket og gulvet består av hvite og brune fliser. Midt i rommet er det anlagt en slags scene med et keyboard, flere mikrofoner, høyttalere og et miksebord. Selv er jeg veldig glad i jazz, så jeg er spent på hva som skal skje på den scenen.

Caroline blir fort engasjert i å snakke med sine venner og kysser høyre-venstre-høyre slik som franskmenn gjør. Selv hilser jeg på flere mennesker mens jeg beveger meg gjennom rommet. Alle henvender seg på fransk til meg, og jeg må gjenta at jeg snakker bare «UN peu francais». Jeg Caroline legger merke til at jeg klarer meg selv, til tross for språkbarrieren min, for hun gjør ingen videre innsats i å introdusere meg.

Jeg blir sittende å snakke med to eldre franske menn som bor i Montpellier i Frankrike. De forteller at de er pensjonerte, men at de reiser til denne øya hvert år i november, hvor de nyter vær, fiske og sosialisering. Begge er gift, men reiser hit på kompistur, og de forteller at ektefellene ikke har lyst til å bli med fordi de opplever øyen som kjedelig og uten aktiviteter. Her er det jo ingen butikker eller den typer fornøyelser. Den ene av mennene snakker helt grei engelsk, og forteller meg også at han har tidligere vært gift med en norsk kvinne. Han spør om jeg er god til å danse swing, noe jeg sier at jeg er. Og at jeg har lært det av min pappa. Og vi ler når han sier at det er typisk norske kvinner å ville føre i swing. Og han legger til at det nok var derfor de også ble skilt, fordi norske kvinner ønsker å ta «mer føring» enn hva han var komfortabel med.

Jeg merker meg at det er en overvekt av vestlige, eldre menn på denne jazzkvelden i det storslåtte huset på toppen av øya. Mennene er stort sett franske eller italienske, ikledd ulike varianter av blå skjorter og beige khakishorts. Jeg anslår at de er mellom 65 og 80 år. Mennene omkranses av yngre gassiske kvinner i med elegante, tettsittende kjoler og flotte smykker.

Etter hvert blir det aktivitet på jazzscenen. To menn veksler på å spille trompet og saxofon, og å synge. De synger, og spiller kjente jazzslagere. Frank Sintras «You make me feel so young» og Ella Fitzgeralds «Summertime». Folk danser og synger og stemningen er god, og vinen er i fri flyt. Rundt ti-tolv lokale «gassere «jobber for vertskapet med å lage og servere veldig smakfull mat. Og jeg ser at det er viktig for dem å passe på at alle har fylte glass til enhver tid.

Etter den muntre dialogen med de eldre mennene føler på noe mer enn den gode stemningen, noe som gjør at jeg setter meg ned i en trappeavsats og betrakter rommet og adferden til menneskene i det med litt mer nysgjerrighet.

Samtaler på tvers av språk – og virkeligheter

Mens jeg sitter å denne trappeavsatsen, kommer det tre gassiske kvinner og setter seg ned ved siden av meg. Vi smiler og skåler og de forteller meg at de er født og oppvokst på øya. En av dem heter Marianna. Og vi må le litt når vi oppdager av vi nesten har helt likt navn. Etter de vanlige høflighetsfrasene tør jeg stille mine nysgjerrige spørsmål, og hun kikker overrasket på meg, ler litt forsiktig og forteller meg om livet sitt på øya. Vi får til en god dialog gjennom en salig miks av fransk, engelsk og min kjære Google Translate.

Marianna peker så mot min hud og sa, nesten nøkternt:
"Det har blitt så dyrt å bo her. Det er fordi dere kommer." Jeg ble selv litt overrasket, siden hun var så direkte også i å peke på min «hvite hud». Og da jeg spurte hun kunne forklare hva hun mente, så beskrev hun det jeg vil kalle en kulturøkonomisk forskyvning.

Og plutselig gikk det opp for meg, når jeg så rundt meg i rommet. Rike vestlige mennesker, som kjøper opp eiendom på øyene, som bygger seg enorme hus, og drar prisene opp – mens den lokale befolkningen, som Marianna og hennes venninner jobber så hardt de kan, ofte uten å få det livet de egentlig drømmer om.

Marianna fortalte meg at hun fyller 42 år i desember og er alenemor til en fireårig gutt. Hun viste meg bilder av en smilende gutt i sine fineste klær på vei til søndagsgudstjeneste i den lokale kirken. Selv forteller hun at hun jobber på et hotell på øya og strever med å tjene nok til å dekke både husleie og mat til seg selv og sin sønn. Når jeg spør om hun har en mann eller en kjæreste, nikker hun mot en overvektig mann i blåstripete skjorte – en vestlig mann i 70-årene. Hun forklarte meg det raskt ved å taste det inn på min telefon:
"Jeg er ikke forelsket. Han hjelper meg økonomisk. Han er her bare én måned i året. Da er vi kjærester."

Det jeg hadde kjent på som en slags krypende følelse tidligere på kvelden, falt plutselig på plass. Her sitter jeg, som vestlig privilegert kvinne, snart 50 år, og er vitne til en uformell, men etablert bytteøkonomi – eldre vestlige menn som finansierer livet til yngre kvinner i et fattig lokalsamfunn, mot gjenytelser.

Jeg kjenner at fordommene raser inni meg og jeg blir sint og frustrert. Men jeg puster med magen og forstår raskt at min egen fordomsfulle kontekst ikke kan benyttes i Marianna's virkelighet. Hun gjør dette for å overleve. Jeg lener meg over mot henne og sier, «jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på noe vis» på dårlig fransk. Hun smiler tilbake til meg, og gir meg et kyss på kinnet og sier: jeg vet.

Etter denne samtalen betrakter jeg rommet helt annerledes. Og jeg vil anslå at jeg nå registrerer minst ni, ti par bestående av eldre, vestlige menn med sine yngre gassiske kvinner. Plutselig ser jeg hvordan kvinnene pjusker dem i det grå håret og ler av det de sier, og hvordan kvinnene blir vartet opp oppmerksomt av disse mennene. Og jeg ser også at de to gifte mennene fra Montpellier har «kjærester» på Ile aux Nattes.

Optimisme og opprør blant de unge

Jeg merker meg to unge gassere, en kvinne og en mann som står ved baren og drikker øl. Jeg går bort til dem og presenterer meg selv. Det viser seg at de begge er universitetsutdannede og snakker litt mer engelsk. Miora er nyutdannet konstruksjonsingeniør og Christian er nyutdannet økonom. Begge kommer opprinnelig fra små landsbyer på selve hovedøya Madagaskar. Nå er de bosatt på denne øya. De forteller meg blant annet at 8 av 10 av innbyggerne på Madagaskar hverken kan skrive eller lese. Videre forteller de meg om opprøret i hovedstaden Antananarivo i september i år – om seg selv som frustrerte, unge mennesker som har fått nok av en president som har lovet utbygging og tilgang til strøm og vann i årevis, uten at noe skjer, mens han selv beriker seg selv gjennom korrupsjon. Opprøret på øya bidro til at turistene uteble denne sesongen. Over 80% av alle bookinger ble kansellert over natta, noe som påvirker samfunnsøkonomen enormt.

Jeg opplever begge to som håpefulle og med tro på en bedre fremtid. De har en sterk tro på at endring skal skje i årene fremover. De vil selv bidra til økonomisk vekst og utvikling – han med å videreutvikle familiens vaniljeproduksjon og eksport, samtidig som han drifter sin egen restaurant på øya. Hun jobber ufortrødent med å forbedre øyas elendige veisystem. For der det noe tilreisende lærer seg om Madagaskar, så er det at når du sitter i en bil eller tuk-tuk, så tar det ikke mange milene før du kjenner at kroppens innvoller har ristet seg om til en ny plassering.

Det er noe oppløftende og optimistisk i måten de gestikulerer og forteller sine historier til meg på, de tror på at de unge menneskene på Madagaskar skal kunne utvikle landet i riktig retning. Jeg fikk begges telefonnummer, Christian inviterte meg på søndagsmiddag senere i uka, på restauranten sin og vi ble enige om å holde kontakten.

Nattvandring gjennom mangroveskogen

Når vi går hjem fra jazzkvelden, er vi tre nattevandrere som trasker i stummende mørke over øya. Våre tre lommelykter lyser opp stien kun noen få meter foran oss. Stiene er mange og går oppover og nedover små daler mellom regnskog og strandlinje. I skogen møter vi på flere kyr der øynene lyser mot oss i gjenskinnet fra lommelyktene, vi går oss rett på små harmløse slanger som snoker seg av gårde og skvetter av lynraske landkrabber som løper sidelengs i full forsvarsmodus med klørne opp mot oss. Jeg føler meg likevel overraskende trygg, fordi jeg har lest at ingen arter er farlige eller giftige her på Madagaskar, og fordi de to jeg går på stien sammen med lar seg nesten ikke affisere av disse dyrene. Men mørket har likevel med seg en uro, når skogen og naturen er så enormt ulik den jeg selv er vokst opp med.

Underveis på denne hjemturen forteller jeg Caroline om det jeg har observert, om unge lokale kvinner og eldre vestlige menn. Hun bekrefter og forteller meg mer om sexhandel, om menn og makt, om disse strukturene som har vokst frem i skyggen av den nye turismen på øya. Hun forteller videre at på turiststedet Nosy Be, som ligger på vestsiden av Madagaskar hender det at jentene, som de vestlige mennene «hjelper» ofte er så unge som 13–14 år. Hun forklarer meg dette på et vis som forteller meg at dette er noe hun er blitt vant med, att slik er det her. Jeg forsøker å ta denne oppdagelsen innover meg og forsøke å finne en måte å håndtere det på uten å fremstå som dømmende.

Privilegiet og blikket utenfra

Dagen etter denne kvelden våkner jeg opp og kjenner på at jeg føler meg veldig bevisst på min egen posisjon på øya. Jeg er en privilegert kvinne, trygg, med mulighet til å reise og hvile og skrive. Selv når flyselskapet kansellerte turen, nettopp på grunn av opprøret på øya i september, fant jeg likevel veien hit via kontakt med den Gassiske ambassaden i London, ved bruk av alternative flyselskaper og lokal informasjon. Jeg kom meg hit til Madagaskar fordi jeg hadde penger, tid og vilje.

Dette merker også lokalbefolkningen. De ser meg som vestlig og rik, noe jeg er. De forsøker å selge meg alt det de kan – vesker, hatter, vanilje, sitrongress og trearbeid. Jeg forsøker å kjøpe litt av alle (selv om jeg ikke får det med meg hjem), fordi pengene mine faktisk betyr noe her. Og fordi det er et lite, men konkret bidrag.

Naomi og min indre lemur

Og i denne miksen av kultur, politikk og naturopplevelser møter jeg Naomi – en av de menneskene jeg kjenner umiddelbart at har en varme og tilstedeværelse som er helt nydelig. Hun er i midten av trettiårene og selger hatter og lamper, som hun fletter sammen med sine foreldre. Vi snakker om barna våre, om livet og om jobben. Vi avtaler at hun skal ta meg med inn i skogen for at jeg skal endelig få min nærkontakt med en lemur. Lemuren har store, stirrende øyne, lang hale og en smidig kropp som gjør den godt tilpasset å kaste seg rundt i trærne. De er sosiale og kommuniserer med hverandre med ropelyder og et tydelig kroppsspråk. Jeg har sagt litt spøkefullt at jeg vil finne min indre lemur.

Naomi og jeg tilbringer en hel dag sammen, hvor vi utforsker øya på kryss og tvers på leting etter lemurer, mens hun forteller meg om livet sitt og sine drømmer. Hun forteller meg at hun drømmer om den store kjærligheten. Og den finner hun ikke på Madagaskar. Mannen hun har barn med, forlot henne etter barn nummer to. Og tar ikke noen form for økonomisk ansvar for henne eller barna etter at han fro. Slik er det her på øya, forteller hun. Menn forsvinner og finner seg nye damer på nye steder.

Hun forteller meg hvordan hun hver dag jobber for å tjene nok penger til å betale husleien på sitt «bittelille» hus i landsbyen. Om hvordan hun må be sine foreldre ta vare på barna sine, for å ha mulighet til å jobbe. Og at hennes største ønske er å få kjøpt seg en båt med motor, slik at hun kan sanke fra havet og selge råvarer til hoteller og restauranter. Da kan hun hente barna sine hjem til huset sitt og ta vare på dem selv. Når jeg spør henne hva en slik båt koster, svarer hun i gassisk valuta. Jeg konverterer dette raskt til norske kroner – det koster 2.200 kr for en slik båt. Det får meg til å tenke.

Etter en lang dag sitter Naomi og jeg på terrassen på min lille hytte og ler av alt vi har opplevd sammen den dagen. Hun får til sin overraskelse en norsk brunost også ler hun av at jeg kjøpte hundrevis av litchi fra en dame i en bod, og lurer på hvordan jeg skal greie å spise opp alle. Og vi ler av lemurene vi møtte, som ikke ville ha bananene vi hadde med.

Også spør hun meg: «kjenner du noen menn i Norge som jeg kan forelske meg i»?

Et blikk som stadig endrer seg

Når jeg beveger meg sakte rundt på denne lille og mangfoldige øya, skjer det noe med perspektivene mine. Jeg møter og blir kjent med mennesker som lever i en vanskelig økonomi som er sårbar. Og jeg opplever en enorm, nesten vulgær rikdom og ekstrem fattigdom og desperasjon i et og samme rom. Jeg ser unge mennesker som vil mer enn det landet kan gi dem akkurat nå og jeg ser strukturer som er urettferdige og fylt av makt.

Jeg husker på invitasjonen fra Christian og drar til hans restaurant den påfølgende søndagen. Restauranten ligge en tjue minutters gåtur over øya, fra huset der jeg selv bor. Dette er åpenbart en tradisjon på øya, for når jeg ankommer stedet så skjønner jeg at «alle» kommer for å spise Christians berømte couscous. Og her møter jeg nå folk jeg har blitt kjent med, inkludert Christian som sier «bonjour Marianne» og kysser meg høyre-venstre-høyre. Og jeg setter meg i baren, sammen med de vestlige mennene og de yngre gassiske kvinnene deres, og jeg merker at samtalen med meg ikke er like enkel for kvinnene når mennene sitter ved deres side.

Til min overraskelse hører jeg en kjent kvinnestemme rope navnet mitt, og det er Naomi. Vi klemmer og kysser, og vi sier takk for sist og ler igjen av lemurene vi møtte sammen. Jeg merker at Naomi er litt ubekvem i kommunikasjonen med både mennene og kvinnene rundt bardisken, kvinnene snakker ikke med henne og en av de eldre mennene «rufser» i håret til Naomi. Hun blir brydd og trekker seg unna og for meg føles det som om at hun befinner seg på et hakk lavere i dette hierarkiet som jeg nå sitter og er en del av. Så jeg forlater baren for å snakke ordentlig med henne, før hun vandrer videre i sitt arbeid med å finne flere kjøpere til sine flettede produkter.

Når lunsjen skal spises, så spør de eldre mennene om jeg vil sitte på langbordet og spise lunsjen med dem, men jeg takker høflig nei. Jeg velger å sitte ved et bord alene, fordi jeg har avtalt med Christian at vi skal snakke om opprør, eksklusiv vanilje og livet på øya.

Madagaskar slik jeg opplever det nå

Jeg ser et land som står på slutten, eller kanskje er det starten av noe nytt?

For jeg ser endring, kaos, utvikling, men det er igjen, helt avhengig av hvem du spør.

Samtidig opplever jeg også fellesskap, generøsitet, håp og utholdenhet.

Og en natur som er fullstendig filterløs og uberørt.

Dette er ikke en konklusjon, men Madagaskar fremstår for meg som et sammensatt land der kontrastene er enorme. Det er ekstreme forskjeller mellom de fattige og de rike. Og landet står i en skvis mellom uforstyrret natur og en økende global turisme. Samtidig opplever jeg en sterk politisk frustrasjon, men likevel ung optimisme

Det er nettopp disse kontrastene som gjør øya så fascinerende. Jeg står midt i det nå – som en observatør, gjest og en privilegert nordboer. Og jeg prøver å forstå. Ikke bare øya, men også mitt eget blikk som stadig endrer seg mens jeg vandrer langs strendene, via møtesteder for vestlige eldre menn og de små landsbyene der mennesker lever sine hverdagslige liv mellom mangotrær og lemurer.