Så langt i år - og det er bare begynnelsen
Noen ganger må jeg stoppe litt opp. Ikke bare for å hvile nødvendigvis, men for å forstå hva jeg holder på med.
Når jeg ser tilbake på de første dagene av dette året, slår det meg hvor mye som har skjedd i forbindelse med arbeidet mitt. Mange tråder. Mange møter. Mange rom der demens, pårørenderollen og verdighet har tatt plass. Og jeg ar en god følelse av at noe er i ferd med å skifte gir.
Menn i pårørenderollen
Et av de viktigste prosjektene vi har startet i 2026, handler om menn som pårørende til noen med demens. Et perspektiv som altfor sjelden løftes frem, men som rommer både stillhet, ansvar, lojalitet og ensomhet.
Sammen med en gammel venn og kollega, Kolbjørn Nordvik, har vi satt i gang et arbeid der han reiser rundt og intervjuer menn som har demens tett på seg – fedre, ektefeller, brødre. Vi er i en veldig tidlig fase av prosjektet, men jeg erfarer at Kolbjørn selv blir veldig berørt av det, og jeg er spent på hvor og hvordan prosjektet lander, og gleder meg til å fortelle dere mer.
Fra planleggingsmøte med Kolbjørn - viktig med god ernæring og brede smil
Et ja fra helseministeren
Så skjedde det noe jeg nesten må lese høyt for meg selv for å tro på det:
Jeg har fått intervjuavtale med helseministeren til podkasten min.
Kryss i taket. Hallelujastemning.
Ikke fordi det handler om meg – men fordi pårørendeperspektivet nå tas på alvor også helt øverst i Norge. Det betyr noe hvem som får stille spørsmålene, og hvilke erfaringer som ligger i bunnen. Dette gleder jeg meg til, og ser frem til å dele denne episoden. Det hele skjer i løpet av våren - så følg med.
Fra TED-talk til verden
Jeg publiserte nylig en TED-talk på engelsk. Det føltes sårbart og litt skummelt, men også helt riktig. Responsen som kom i etterkant, har vært overveldende for meg – og konkret. Invitasjoner til internasjonale konferanser. Nye samtaler med kompetente mennesker i andre land - relasjoner som etableres med felles interesse for demensfeltet.
Og som en forlengelse av dette:
I juni reiser jeg til Japan for å holde foredrag som skal simultanoversettes mens jeg snakker. Det er stort for meg. Og litt uvirkelig. Og samtidig helt logisk. Demens kjenner ingen grenser.
De unge – og fremtiden
Jeg har også hatt gleden av å sitte i jury for Ungt Entreprenørskap, der elever i helse- og oppvekstfag (VG1) har jobbet med utfordringer knyttet til hjemmeboende eldre med demens.
Å høre 16-åringer snakke om trygghet, teknologi, verdighet og omsorg – med både alvor og kreativitet – gir håp. De lærer fort. Og de ser klart. Vi bør lytte mer til dem.
Vinnerlaget på Ungt entreprenørskaps konkurranse om beste idé.
Foredrag, møter og menneskemøter
Så langt i år har jeg holdt fem foredrag – på Møre, i Rogaland og i Trøndelag. Hvert sted med sine historier, sine pårørende, sine spørsmål.
Jeg har hatt bokbad med Birger Emanuelsen om boken hans "Odysseen" - som handler om en sønn og hans far med demens. Boksamtalen vil komme på som en episode i podcasten min.
Meg og Birger Emanuelsen i bokbadet på Litteraturhuset i Trondheim.
Jeg har besøkt et avlastningstilbud på Jæren, «Inn på tunet», og blitt bedre kjent med hvordan omsorg også kan se ut når den er jordnær, praktisk og menneskelig.
Anerkjennelse – og takknemlighet
Jeg ble nominert til Årets Trønder og det i seg selv var stort for meg. Festaftenen, fellesskapet og det å være vitne til at forsker på barnedemens, Magnar Bjørås vant denne prisen – gjorde meg både rørt og oppriktig glad. Slike øyeblikk minner meg på at dette er et solid lagarbeid.
På lag - jeg og forsker Magnar Bjørås.
Jeg har laget en fiktiv nyhetssak på NKR TV
For jeg ville sjekke ut hva som skjedde om jeg så litt frem i tid, samtidig som jeg snakket økonomenes språk. Hva synes du? Skal jeg kjøre flere slike nyhetssendinger?
Min første kronikk "på trykk" i Alltinget
Struktur bak engasjementet
Parallelt med alt dette har jeg:
lansert nyhetsbrev (overraskende gøy og veldig meningsfullt)
levert en rapport for Orkland kommune etter prosjektet om "bærekraft i pårørenderollen" som ble gjennomført i 2025
spilt inn og gjennomført en rekke intervjuer til podkasten, som nå ligger klare – som perler på en snor – for lansering gjennom februar og mars
Når jeg skriver dette, kjenner jeg ikke først og fremst på at jeg har det travelt.
Jeg kjenner at jeg har retning på det jeg jobber med og mot.
Og at alle prosjektene og aktivitetende henger sammen. Menn. Unge. Pårørende. Systemer. Politikk. Hverdagsliv. Internasjonale perspektiver. Lokale løsninger.
Det ser kanskje mye ut. Ja.
Men det er også akkurat dette øyeblikket jeg har jobbet mot.
Fortsettelse følger...