Velkommen til omsorgslotteriet!
Jeg har brukt helgen til å sette meg inn i Kommunekommisjonens NOU 2026. Det er rart hvordan denne selvvalgte rollen som "demensfluenser" på mange måter tvinger meg til å sette meg inn i både statsbudsjetter og NOU-er. Samtidig er det i disse planene og rapportene som legger føringer for hvordan demensomsorgen i Norge ledes og skal styres.
Og slik jeg tolker NOU-en, så handler den i bunn og grunn om én ting:
Kommunene skal få mer frihet. Staten skal styre mindre i detalj. Byråkratiet skal ned. Handlingsrommet skal opp.
Jeg mener det høres det både fornuftig og nødvendig ut. I løpet av de siste årene så er det ganske åpenbart at kommunene står midt i en «perfekt storm» med voksende utfordringer innenfor de viktigste samfunnsoppgavene en kommune har: oppvekstfeltet og eldreomsorgen. Innen demensomsorgen, som er mitt spesialfelt, blir det flere eldre, færre ansatte og stadig trangere budsjetter. Det at dagens system ikke er bærekraftig får jeg bevis på i innboksen min hver dag, fra fortvilte og utmattede pårørende.
Men når styringen forenkles slik som nå foreslått, må vi stille et avgjørende spørsmål: Hvem taper når rammene blir friere?
Når øremerking forsvinner, forsvinner også forpliktelsen.
Utredningen foreslår at flere tilskudd innen psykisk helse, pårørendestøtte og kompetanseutvikling i helse- og omsorgstjenestene innlemmes i rammetilskuddet. Det betyr mindre rapportering, mindre søknadsarbeid og mer lokal fleksibilitet. Det er i utgangspunktet veldig bra for kommunen.
Men husk også at øremerking også har hatt en viktig funksjon: Den har sikret at noen områder faktisk blir prioritert.
Forebyggende psykisk helsearbeid, pårørendetiltak, veiledning og koordinering er sjelden det som står øverst på prioriteringslisten når budsjettene strammes. Ikke fordi det ikke er viktig – men fordi det sjeldent er akutt. Det er ikke alltid så synlig og dessverre ikke alltid lovpålagt.
Disse nevnte områdene favner også et veldig viktig omsorgsarbeid som vi ikke hittil har greid å måle verdien og effekten av.
Derfor står det ikke i budsjettene, statistikken eller i analysene som er grunnlaget for kommunebudsjettene.
Når midlene blir nå bli frie, blir også disse tilbudene mer sårbare.
Hvor mye mer tåler pårørende?
Utredningen peker på at heldøgnsplasser i sykehjem og omsorgsboliger er veldig kostnadskrevende, og at dagens tilskudd kan gi uheldige insentiver. Det foreslås forenklinger i Husbankens investeringstilskudd og større fleksibilitet i utforming.
Dette kan gi raskere utbygging og mindre byråkrati, noe som er bra.
Men det kan også føre til en stille dreining som fører til at flere skal bo hjemme lenger – uansett funksjonsnivå. Vi ser antydning til dreining allerede. Hvem skal avgjøre graden av alvorlig nok funksjonsnivå innen et demensforløp, altså bestemme når det er riktig å få en sykehjemsplass?
For når institusjonskapasiteten presses, som den nå gjør i mange kommuner i dag, er det hjemmetjenesten som tar belastningen. Og når hjemmetjenesten strekkes for langt, er det pårørende som blir siste sikkerhetsnett.
Og hvem tar ansvar for å sette opp det umulige regnestykket for hvor mye mer pårørende tåler?
Demensomsorgen som aldri er hovedtema
Demens nevnes knapt eksplisitt i denne kommunekommisjonens utredning. Likevel er det nettopp demensfeltet som berøres mest.
Demensomsorg er langsiktig, ressurskrevende og kompleks. Den forutsetter:
- Systematisk og kontinuerlig oppfølging og koordinering
- Oppgradering og utvikling av kompetanse på flere nivåer
- Forutsigbarhet og langsiktighet i et uforutsigbart sykdomsforløp
- Økende støtte og veiledning til pårørende
Når så midler til kompetanse, veiledning og pårørendestøtte ikke lenger er beskyttet, blir også demenskoordinatorroller, hukommelsesteam og strukturer for oppfølging mye mer utsatt. Ikke fordi kommunene ikke vil – men fordi de alltid må prioritere det som brenner mest her og nå.
Spørsmålet blir da:
Er oppfølging av innbyggere med demens og deres pårørende en «ekstra tjeneste» – eller en helt nødvendig del av framtidens helse- og omsorgssystem?
Omsorgslotteriet
Mer lokal frihet betyr også enda større lokale forskjeller.
Jeg vet at flere kommuner vil mestre å bruke det nye handlingsrommet klokt. Men jeg vet også at andre kommuner ikke vil ha økonomi, kompetanse, kapasitet eller politisk vilje.
Resultatet vil bli et omsorgslotteri, der tilbudet du får avhenger av postnummeret ditt, pårørendes belastning varierer dramatisk og ansatte som står i stadig tøffere krysspress.
Det jeg formidler her er ikke et argument mot lokal frihet, det er et argument for tydelig ansvar som vi som pårørende har etterspurt i mange år.
Like rettigheter for mennesker med demens i hele Norge
Hvis staten skal styre mindre, må den samtidig være tydeligere på hva som ikke er valgfritt.
Vi trenger:
- økning (ikke reduksjon) i avlastningstilbud, sykehjemsplasser og tilbud for yngre med demens
- rask nasjonal opptrapping for demensomsorg
- like rettigheter – uansett kommune
For effektivisering uten ansvar er ikke bærekraftig for de over hundre tusen mennesker som lever med demens i Norge i dag, og de hundre tusen mennesker som skal få sykdommen de kommende tiårene.
Det Kommunekommisjonen foreslår føles som en forskyvning av byrde – fra system til allerede sårbare mennesker.
Og det er ofte de mest sårbare som betaler prisen først.
