10 lysglimt i norsk demensomsorg
Jeg bruker mye tid på det som ikke fungerer i demensomsorgen. Det må jeg, for det er for mye som ikke fungerer.
Men det betyr ikke at alt er håpløst.
Det finnes folk, tilbud og kommuner som gjør ting skikkelig bra. Ikke nødvendigvis hele systemet. Ikke nødvendigvis hele kommunen. Men nok til at andre burde se, lære og kopiere.
Her er ti ting jeg mener er verdt å løfte fram.
1. Lørenskog –> de tar faktisk kontakt med familien
Dette høres nesten banalt ut, men det er det ikke.
I Lørenskog har pårørende fortalt at hukommelsesteamet tok kontakt kort tid etter diagnosen, kom på hjemmebesøk og fortsatte å følge opp.
Det er jo akkurat sånn det bør være. Du skal ikke få en demensdiagnose og deretter sitte hjemme og lure på når det er «ille nok» til å ringe kommunen.
Noen må følge familien.
2. Gjesdal –> gode overganger betyr mer enn vi tror
Pårørende har fortalt om god støtte fra demenskoordinator og en trygg overgang til institusjon. Det er så utrolig viktig.
Overgangen fra hjem til sykehjem er ofte brutal for hele familien. Det er sorg, skyldfølelse, lettelse og utmattelse på én gang.
Da betyr det enormt mye at noen faktisk følger deg gjennom det, samtidig har pårørende etterlyst bedre informasjon etter innflytting.
Altså: noe fungerer godt, noe kan bli bedre.
Sånn er det nesten overalt.
3. Randaberg –> systemet spiller på lag
Her beskriver pårørende god demenskoordinering, hjelpemidler, dagsenter og relativt smidige overganger når behovene endrer seg.
Det liker jeg godt å lese om for når du allerede er utslitt av å være pårørende, trenger du ikke et system som gjør deg enda mer utslitt.
God demensomsorg handler også om dette: at det ikke skal være unødvendig vanskelig å få hjelp.
4. Hamar –> et dagsenter som oppleves som godt
Pårørende har meldt om gode dagaktivitetstilbud, rask behandling og et personsentrert tilbud. Det høres kanskje ikke så spektakulært ut, men et godt dagsenter kan være helt avgjørende.
For personen med demens betyr det aktivitet, fellesskap og mening.
For den pårørende kan det bety noen timer med ro og tid til seg selv og de timene kan være forskjellen på å holde ut og ikke holde ut.
5. Time –> de har skjønt at folk er forskjellige
Time har flere typer tilbud: dagsenter, Inn på tunet, møteplass og demenskor.
Det er skikkelig bra, for personer med demens er ikke én gruppe.
Noen liker musikk. Noen vil være ute. Noen liker dyr. Noen liker å prate. Noen liker å jobbe med hendene.
Personsentrert omsorg betyr faktisk at vi må slutte å presse alle inn i samme tilbud.
6. Inn på tunet –> fordi folk fortsatt trenger å være nyttige
Dette er noen av tilbudene jeg liker best og ikke fordi alle mennesker med demens skal på gård.
Men fordi tanken er så riktig, du skal ikke bare aktiviseres, du skal få bruke deg selv. Stelle dyr, lage mat, bære ved eller gå tur. Gjøre noe som føles ekte og helt vanlig.
Det er enormt stor forskjell på å bli underholdt og å føle at du fortsatt bidrar.
7. Grimstad –> de venter ikke nødvendigvis på krisen
Tiltakspakke demens startet i Grimstad og bygger på systematisk oppfølging over tid. Det burde egentlig være helt selvsagt, fordi vi vet at demens utvikler seg og da kan vi også regne med at behovene endrer seg.
Hvorfor skal kommunen da vente på at ektefellen ringer og sier:
«Nå går det ikke lenger»?
For når den setningen kommer, har det ofte vært for sent lenge.
8. Vestby og Løten –> hele samfunnet må skjønne litt mer
Arbeidet med demensvennlige samfunn er bra fordi det at ansatte i butikker, apotek, transport og andre steder lærer litt om demens, kan gjøre hverdagen enklere.
Det kan bety at noen får bruke litt mer tid i kassa uten å bli stresset.
At taxisjåføren skjønner hva som skjer og at du fortsatt tør å gå ut.
Men jeg vil også være tydelig på at dette kan aldri erstatte kommunale tjenester.
En vennlig butikkansatt er fint, men det hjelper ikke nok hvis ektefellen ikke får avlastning.
9. Oslo –> mange gode tilbud, men det viser også problemet
Oslo har flere gode og spennende tilbud. Kultur. Aktivitet. Tilbud for yngre personer med demens. Individuell oppfølging.
Men Oslo viser også hvor forsiktig vi skal være med å kalle en hel kommune «god på demens» fordi tilbudene kan være gode ett sted og svake et annet.
En kommune kan ha et fantastisk prosjekt og samtidig ha familier som står alene.
Derfor er ikke spørsmålet: «Har dere et godt tilbud?»
Spørsmålet er: «Får folk faktisk tilgang til det?»
10. Det største lysglimtet er ofte ett menneske
Dette er kanskje det viktigste.
Når jeg ser på det som fungerer, handler det veldig ofte om én person.
Det er en engasjert demenskoordinator eller en varm primærkontakt. Det kan også være et godt sammensatt hukommelsesteam eller en som ringer deg med faste mellomrom. En som kjenner historien og vet hva som skjedde sist, som ikke får deg til å begynne helt på nytt hver gang.
Vi snakker mye om sykehjemsplasser, velferdsteknologi, kommunale planer og statistikk.
Men for den som står midt i det, er det viktigste mye enklere:
Det er at noen følger deg, at noen ser deg og at noen tar ansvar før du kollapser.
Det er et ekte lysglimt.
Ikke fordi alt er bra.
Men fordi det viser at det faktisk går an.