Er gamle mennesker mindre verdt?

Foto: Cathrine Dillner Hagen

Jeg har gått og grublet på noe ganske lenge.

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å få demensomsorgen inn i den store politiske debatten?

Demens er en av de største helseutfordringene samfunnet vårt står overfor. Dette handler om store mengder mennesker som mister hukommelsen, språket og etter hvert evnen til å klare seg selv. Det handler om pårørende som kjemper med alt de har for å forstå hva som foregår og få grunnleggende hjelp. Og det handler om ansatte i det kommunale helsevesenet som forsøker å levere god omsorg og behandling med elendige forutsetninger – både ressursmessig og faglig.

Samtidig vet vi at antallet mennesker som lever med demens, vil øke kraftig. Det skal faktisk nesten dobles fra 115 000 i Norge i 2025 til 225 000 i 2050.

Vi vet også at det allerede er veldig store utfordringer i tjenestene, og at pårørende tar ansvar for en betydelig del av omsorgsarbeidet. Mange kommuner har en økonomi som gjør det vanskelig å satse på dette området, og da skjer ofte det motsatte. Tilbudene skaleres ned.

Likevel savner jeg den store, nasjonale debatten. Den som handler om hvilket samfunn vi egentlig ønsker å være. For vi må snakke om menneskeverd, riktige politiske prioriteringer og ansvar.

Derfor har det ulmet litt i meg det her.

For jeg har begynt å lure på om dette også handler om noe vi helst ikke vil snakke om.

Aldersdiskriminering.

På Aldring og helse-dagene i oktober hørte jeg aldersforsker ved OsloMet, Per Erik Solem snakke om nettopp dette. Han viste til forskning som tyder på at aldersdiskriminering er mer sosialt akseptert enn både sexisme og rasisme.

Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende.

For kan det være at vi har normalisert en form for diskriminering som vi knapt legger merke til selv?

Er en del av forklaringen at vi rett og slett stiller lavere krav til hvordan gamle mennesker skal ha det?

Aksepterer vi uverdige forhold i demensomsorgen som ville ha utløst katastrofeoverskrifter om det hadde rammet yngre mennesker?

Og er vi ikke klar over dette selv?

Jeg lurer også på om det er lettere å overse mennesker som ikke lenger har mulighet til å stille krav?

For mange mennesker med demens mister etter hvert muligheten til å løfte sin egen sak og kreve sin plass i offentligheten. De kan ikke nødvendigvis skrive kronikker, ringe politikere, protestere eller stille noen til ansvar.

Og hvem skal da gjøre det da?

Det blir oss pårørende som forsøker å skrive kronikker, sender brev til Helse- og omsorgsdepartementet, tar kontakt med Statsforvalteren, ringer politikere eller maser på programlederen på Debatten (NRK) for å få saken på dagsorden.

Jeg telte opp e-postene mine her om dagen.

234 e-poster.

Det er det jeg har sendt til NRK Debatten, NRK Ytring, VG, Nettavisen, Morgenbladet, Dagsavisen, Sykepleien, Nordnorsk Debatt, Adresseavisen, Nidaros med flere de siste to årene. Jeg har kanskje blitt mennesklig SPAM.

Og selv om jeg stort sett får avslag, eller ikke får svar i det hele tatt, så gir jeg ikke opp.

Det er ikke et alternativ.

Men det føles som om dette handler om noe større nå.

For hvis vi, i Norge, mener at alle mennesker har samme verdi, hvorfor virker det da som om vi aksepterer så mye mer når det er de gamle og sårbare som rammes?