Kan noen fortelle direktørene at det er et menneske inni den støttestrømpen?

Om du hadde fortalt meg, for 4-5 år siden, at jeg skulle sitte på en konferanse om aldring og helse og kjenne på økt puls, sitrende engasjement og frustrasjon, så hadde jeg nok ledd veldig høyt av deg. Og når jeg atpåtil omtaler opplevelsen som om at jeg «er blant mine egne», ja så sier det mye om mitt karriereskift.

Men slik er det altså blitt. Jeg er siviløkonomen som ble demensaktivist. Jeg har blitt dratt baklengs og noe ufrivillig inn i et fagfelt og en verden som omhandler helse, behandling og verdighet for våre gamle.

Og det var Anna Helle Valle, som også er aldringsentusiast, som fortalte meg at min egen aldring startet allerede da min mamma ble født, for da lå jeg faktisk inne i hennes livmor som et av mange egg. Tenk det.

Og nå sitter jeg her, i en lånt sofa i en leilighet i Oslo, i en slags bakrus etter denne konferansen og skal forsøke å oppsummere hva jeg har erfart og lært på disse to dagene med faglige innlegg. 

Om jeg skal gi deg en overordnet innsikt i tematikken så kan jeg si at alle foredragsholderne formidlet hvordan vi kan møte utfordringene i et samfunn med stadig flere eldre (noe vi har vist siden 50-tallet). Og det var temaer som demensforskning, aldersdiskriminering, nye måter å organisere omsorgstjenestene på, livskvalitet og verdighet ved livets slutt.

Konferansen løftet også frem sosial ulikhet, mangfold, frivillighet og pårørendes rolle og stilte viktige spørsmål om hvordan vi kan videreutvikle en eldreomsorg som ivaretar både menneskene som trenger hjelp, og dem som står rundt dem.

Og som du sikkert vet, det er jo dette jeg brenner så hardt for selv. Ikke rart jeg følte meg hjemme.

Det hele startet med at statssekretær Ellen Rønning Arnesen, helseministerens stedfortreder, nevnte meg – selveste Demensfluenseren – i sin åpningssekvens om regjeringens mange planer og Eldreløftet. Jeg omfavner omtalen som en varm og god anerkjennelse av meg som gnagsår og vaktbikkje. Samtidig ble jeg over hodet ikke overrasket da hun kunne fortelle at Demensplan 2030 nå «kommer før jul». Altså ett år forsinka. Jeg kunne skrevet en lang passasje om akkurat det, men det får komme senere.

Så ble jeg skikkelig lei meg av høre budskapet til psykolog og forsker Per Erik Solem fortelle om konkrete eksempler på aldersdiskriminering og hvordan det faktisk har en direkte innvirkning på helsen til den som blir berørt av det.

Jeg ble rørt av Aasmund Robert Vik som er medlem av Oslo kommunes sentrale eldreråd og aktiv i den norske LHBT- bevegelse. Han fortalte om hvordan det var å være homofil på 60-tallet i Oslo, og hvordan det nå er å være gammel og skjeiv. Jeg noterte meg at å ha et regnbueflagg stående på sykehjemmet er et sterkt og viktig symbol. Hva med å bare få på plass et slikt flagg på sykehjemmet der du hører til? Det er en liten innsats som betyr utrolig mye. 

Jeg ble oppviglet og lattermild av Bodil Blix, som leder Senter for omsorgsforskning på Universitetet i Tromsø. Hun formidlet på sitt sedvanlige ublu, forskningsbaserte og satiriske vis om hvor elendig vi behandler våre gamle. Underbygget med sin henvisning til gerontologisk bullshitbingo. (Disclaimer: jeg er skikkelig fangirl av Bodil og sluker alt hun sier! og hun vil at vi skal gå med caps som sier GAGA: Gjør Aldring Greit Att. Den capsen skal jeg ha om jeg må lage den selv!)

Forskningssjef i Senter for Aldring og Helse, Geir Selbæk er som vanlig en rockestjerne og deler det nyeste innen demensforskning og jeg booket han sporenstreks inn i en ny episode i podcasten min, for dette MÅ dere få høre om.

Så begynte jeg å kjenne på en stigende og ubehagelig uro når jeg hørte på kommunedirektøren Øyvind Henriksen fra Nordre Follo kommune, Vibeke Harr, direktør for kommunale sykehjem i Oslo og Henrik Mevold fra sykehjemsetaten.

Misforstå meg riktig – her har vi med erfarne kommunale ledere å gjøre, som gjør akkurat det regjeringen vil at de skal gjøre – organisere seg annerledes. Og jeg mener innovasjon og utvikling er viktig, og jeg mener Nyby-konseptet er utrolig spennende. Men – "si mæ" – som vi sier på trøndersk – hvor er det menneskelige behovet blitt av i disse planene med robotisering, fremtidsforsøk, «facility»-begrep og effektive arbeidsdager.

Og når man skal underbygge argumentasjonen for effektiv oppgavedeling så argumenterer man med at «man trenger å være sykepleier for å ta på en støttestrømpe» - og da setter man hele greia på hodet.

Hva med å spørre: hvilken kunnskap, erfaring og ferdigheter trenger man for å hjelpe et menneske med demens for å få tatt på en støttestrømpe?

Også er det interessant med denne sliden Oslo kommune viste «Motstand er informasjon» - som forklarer hvorfor og hvordan de håndterer ansatte og kulturer som argumenterer for andre løsninger.

Dette viser de med tre firkanter under som forklarer hva som skjer inni oss som blir utsatt for endring:

"Forstår ikke – Kan ikke – Vil ikke"

Det koker inni meg når jeg ser denne sliden. For jeg har jobbet med endringsledelse selv, i mitt tidligere liv. For i motstanden så finnes det altså så mye mer. Det er kunnskap, erfaringer, begrensende forutsetninger, for lite handlingsrom, ubenyttet kompetanse, begrenset med tid, fryktkultur, utbrenthet og mye mye mer.

Dette tror jeg disse lederne egentlig vet. Men ROBEK-spøkelset som svever over dem gir dem skylapper og gjør dem fartsblind, og da mister de helt blikket på formålet som er å gi grunnleggende verdighet og trygghet for våre syke og sårbare mennesker.

I pausen etter disse innleggene møtte jeg en Bodil Blix som formelig ristet i sinne og forskrekkelse over disse helselederne. Og noe sier meg at disse lederne som nå lager disse samlebåndsaktige fremtidsforsøkene har lest alt for lite omsorgsforskning og de kan jo starte med boka til Bodil - Grå masse.

De kunne også tatt seg tiden til å lytte til det enormt faglige og relevante foredraget til Camilla Kjøsnes om TID-modellen – tverrfaglig intervensjonsmodell ved utfordrende atferd – som faktisk handler om hva som skal til for at man skal få hjulpet på med en støttestrømpe. Kan vi ikke bare sende disse fantastiske videoene om TID-modellen til direktørene Vibeke, Øyvind og Henrik?

Nesten helt til slutt så fikk jeg mine 20 minutter med FAME på denne fantastiske konferansen jeg nå kaller «hjemme». Der jeg fikk fortelle om hva jeg følte og tenkte om å stå i omsorgsskvisen med å ha omsorg for barn og mor samtidig, og føle meg hjelpeløs i møte med et system som ikke forsto. 

Og jeg hørte stemmen min gå opp i styrke og ordene mine bli tydeligere etter hvert som jeg snakket meg varm – og jeg ble så inderlig aktivistisk i min fremførelse av mitt budskap.

Jeg kunne altså ha skrevet så veldig mye mer om disse dagene. Om alt jeg lærte om sorg, mangfold, underernæring, palliasjon, frivillighet, kognitiv rehabilitering og om at man også får demens i fengsel. Jeg kunne fortalt dere om de engasjerte mennesker jeg snakket med i pausene.

Og noen av disse temaene og menneskene bak dem vil du nok få møte i Podcasten min Ikke lett å glemme i tiden som kommer. For jeg har booket flere av disse kunnskapsrike fagpersonene.

Jeg sitter igjen med en følelse av å være både oppløftet og inspirert – men også en smule frustrert over at denne forskningen, erfaringen og kompetansen virkelig fortjener å bli anerkjent og brukt av de som nå bestemmer, prioriterer og faktisk utvikler vår fremtidige eldreomsorg.

For det føles som om det fremdeles en ganske lang og kronglete vei å gå for å få ledere til å forstå at det å hjelpe et menneske med å få på støttestrømpen krever så utrolig mye mer enn å bare sette seg ned på huk.