13 KOMMUNER BRYTER LOVEN – SAMTIDIG SKAL FLERE ELDRE BO HJEMME
Jeg skulle egentlig bare lese en bok. I stedet fant jeg 28 tilsynsrapporter som gjorde meg oppriktig bekymret.
I 13 av tilsynene avdekker staten lovbrudd i oppfølgingen av hjemmeboende eldre. Samtidig sier Riksrevisjonen at kommunene ikke er godt nok rustet for eldrebølgen.
Og mens stadig flere mennesker får demens, er den politiske retningen klar: Flere skal bo hjemme lenger.
Hvem skal passe på dem når de gjør det?
Sent mandag kveld sitter jeg og skroller på mobilen min, noe jeg har lovt meg selv å ikke gjøre. Jeg skal egentlig lese en bok, den ligger på nattbordet mitt. Men hjernen min greier ikke.
Jeg klikker meg inn. Jeg skummer meg nedover og leser om alvorlige lovbrudd.
Hovedkonklusjonen i rapporten er at Bø kommune bryter loven.
Statsforvalteren mener kommunen ikke sikrer forsvarlige tjenester, pasientsikkerhet og kvalitet for hjemmeboende eldre. Situasjonen vurderes fortsatt å innebære «høy risiko for svikt».
Jeg leser om et sykefravær på nesten 27 prosent i hjemmetjenesten i 2026 og ansatte som føler på daglig tidspress. Om ufaglærte som gjør oppgaver de ikke har kompetanse til å utføre. Og en hjemmetjeneste som ikke har egne fagressurser innen demens, ernæring og diabetes.
Jeg leser også at dette ikke først og fremst handler om ansatte som gjør en dårlig jobb. Det rapporteres om at svikten ikke er knyttet til enkeltstående hendelser eller helsepersonellets faglige oppfølging.
Problemet ligger på systemnivå: manglende styring, utilstrekkelige ressurser, uklare ansvarsforhold, manglende rutiner og manglende tilrettelegging fra kommunen. Og de sier eksplisitt at situasjonen er kjent for både administrativ og politisk ledelse.
Jeg blir sjokkert av det jeg leser. Så jeg gjør noen nye søk – er dette en enkeltstående sak?
Det viser seg at rapporten om Bø inngår i et landsomfattende tilsyn fra Statens helsetilsyn i 2025–2026, med fokus på «ivaretakelse av grunnleggende behov hos eldre som bor hjemme». Og det finnes hele 28 publiserte rapporter.
Tilsynene undersøker i hovedsak om kommunene klarer å oppdage forverring i helse- og funksjonsnivå hos hjemmeboende eldre over 75 år, og om de faktisk følger opp når noe endrer seg. Det er altså svært relevant for hele politikken om at eldre skal bo hjemme lengst mulig.
Og Bø er ikke alene om lovbrudd, viser det seg. I 13 av de 28 tilsynene er det avdekket lovbrudd.
Det betyr ikke at 46 prosent av norske kommuner bryter loven. Kommunene som er undersøkt, er ikke et tilfeldig utvalg som kan brukes til å si noe statistisk om alle landets kommuner.
Men funnene får mine personlige varsellamper til å blinke litt raskere.
For det er ikke bare antallet lovbrudd som sjokkerer meg, det er hvor utrolig like problemene er.
Det som kommer opp i tilsynsrapportene, er manglende kartlegging, mangelfull dokumentasjon, uklare ansvarsforhold, manglende evaluering, rutiner som ikke følges, for lite kompetanse og for dårlig kontinuitet.
Og dermed høy risiko for at forverring hos hjemmeboende gamle mennesker oppdages for sent.
- I Hammerfest fant Statsforvalteren at nødvendige tiltak i flere tilfeller ikke var satt inn før pasientens forverring var betydelig.
- I Bø beskrives fortsatt høy risiko for svikt. Sykefraværet i hjemmetjenesten var på over 26 prosent, og ansatte fortalte om stort tidspress.
- I Sogndal peker Statsforvalteren på risiko for at gradvis forverring ikke blir fanget opp, og at konsekvensen kan bli forsinket behandling og alvorligere sykdom.
Dette er ikke enkelthistorier fra misfornøyde pårørende. Dette er tilsyn gjort av statens egne tilsynsmyndigheter.
Riksrevisjonen har også vært på jobb
Konklusjonen var langt fra betryggende.
Kort fortalt viser rapporten at kommunenes helse- og omsorgstjenester i liten grad er dimensjonert for veksten i antall eldre, og at andelen over 80 år som mottar institusjonsplass eller hjemmetjenester er redusert.
Samtidig kunne de fortelle at nivået på helse- og omsorgstjenestene er redusert i 40 prosent av kommunene, og at flere kommuner planlegger ytterligere reduksjoner.
Riksrevisjonen mener også det er kritikkverdig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har fulgt godt nok med på om kommunene faktisk er forberedt på demografiutfordringene!
Så da kan vi se tilsynsrapportene og Riksrevisjonens rapport i sammenheng
Den ene forteller at kommunene ikke er godt nok rustet for det som kommer.
Den andre finner lovbrudd i nesten halvparten av de undersøkte kommunene i et tilsyn med oppfølging av hjemmeboende eldre.
Samtidig er den nasjonale politiske retningen klar: Flere skal bo hjemme lenger.
Så kommer demens
I 2025 levde anslagsvis 115 000 mennesker med demens i Norge, og antallet vil øke kraftig i tiårene som kommer. Antallet tilfeller forventes doblet på 25 år.
Og vi vet av erfaring at mennesker med demens er særlig avhengige av nettopp det Helsetilsynet finner at enkelte kommuner ikke har gode nok systemer for, nemlig kontinuitet, tid til observasjon og gjennomgående systematisk oppfølging.
En person med demens sier ikke fra om at sitt eget funksjonsnivå har blitt dårligere. Og endringene kan være små. Det kan handle om at de spiser mindre mat, glemmer medisiner, opplever mer forvirring, er mindre aktive eller slutter med grunnleggende hygiene. Man skal kjenne personen godt nok til å se hva som endrer seg.
Og veldig ofte er den personen som ser det en pårørende.
Det er ektefellen, datteren eller sønnen som følger med, handler maten, passer på medisinene, ringer fastlegen og tar kontakt med hjemmetjenesten. Når systemet mangler kontinuitet, så skaper pårørende kontinuiteten. Når informasjonen ikke henger sammen, blir pårørende informasjonsbæreren. Og når tjenestene ikke strekker til, fyller pårørende mellomrommet.
Omsorgsbehovet forsvinner ikke når kommunen ikke utfører oppgaven. Arbeidet flyttes.
Akkurat dette mønsteret kjenner jeg igjen fra min egen kartlegging av demensomsorgen i norske kommuner. Jeg møter svært flinke fagfolk og kommuner som har bygget gode demensteam, dagaktivitetstilbud og systematisk oppfølging. Også Helsetilsynet viser at det er mulig: I 15 av de 28 tilsynene ble det ikke funnet lovbrudd.
Men utfordringene som går igjen i kartleggingen min er slående like dem staten nå dokumenterer: manglende oppfølging etter diagnose, for lite avlastning, dårlig kontinuitet, for få avlastningsplasser når sykdommen utvikler seg, pårørende som ikke vet hvem de skal kontakte og tjenester som blir personavhengige i stedet for systematiske.
«Bo hjemme» må ikke bety «klare seg selv»
Jeg støtter ambisjonen om at flere skal kunne bo hjemme lenger, for hjemmet kan være det aller beste stedet å være, så lenge det oppleves trygt.
Men når stadig sykere mennesker skal bo hjemme, flytter vi også stadig mer omsorg ut av institusjonene og inn i vanlige boliger. Da må kompetansen, ressursene og systemene følge etter.
Hvis ikke flytter vi ikke bare omsorgen hjem, vi flytter ansvaret og belastningen inn i hjemmet til den enkelte.
Det blir liggende på den eldre selv og på familien rundt.
Norge må tenke nytt for å møte veksten i antallet eldre. Teknologi, forebygging, bedre boliger, aktivitet, frivillighet og nye måter å organisere tjenestene på blir nødvendig.
Men innovasjon kan ikke erstatte grunnleggende forsvarlighet, og pårørende kan ikke være «den skjulte» bemanningsplanen i norsk eldreomsorg.
Riksrevisjonen rapporterer at kommunene ikke er godt nok forberedt. Helsetilsynet viser hva som skjer når systemene svikter.
Min egen kartlegging viser mange av de samme utfordringene ute i kommunene, og demografien forteller oss at behovet bare vil vokse.
Og hvorfor i all verden gjøres det ikke noe med dette?
Vi ser systemsvikt skrevet svart på hvitt i rapport etter rapport, skrevet med offentlige penner - hvor blir det av ansvarligheten i norsk politikk? Hvorfor overser vi disse rapportene?
Dette handler om ekte, sårbare mennesker som ikke får leve sine verdige liv i verdens rikeste land.
Det burde iverksettes en stor reform og akutte bevilgninger til kommunene for å ta vare på de som trenger det akkurat nå - og det må skje samtidig som vi forbereder og utvikler oss for fremtidens utfordringer.