Vi sparer til fremtiden. Samtidig bygger vi den ned

I Norge diskuterer vi ofte to motstridende fortellinger samtidig. Vår nasjon har aldri vært rikere og vi ikke har råd til å opprettholde velferden slik vi kjenner den.

Det er vanskelig for en helt vanlig nordmann å forstå hvordan disse to fortellingene kan være sant samtidig.

Kommunene våre kutter og sparer og det fører til at frustrerte ansatte i helse- og omsorgstjenestene ikke greier å møte grunnleggende behov hos pasientene.

Samtidig opplever vi at en rekke forebyggende tilbud blir redusert og at flere helsefremmende, sosiale arenaer kuttes fra budsjettene.

Det som nå står igjen er kun «pålagte oppgaver», og det som forsvinner er tid til behandling, veiledning og omsorg.

Parallelt vokser Oljefondet med størrelser det nesten er umulig å forstå.

Spørsmålet jeg ønsket å stille er ikke om hvorfor vi ikke skal «bruke noe av Oljefondet».

Spørsmålet jeg kaster ut der er; hva er det egentlig vi sparer til?

Nicolai Tangen advarte i sin «finanstale» på Arendalsuka om at «oljefondet kan forsvinne, og det er mer sannsynlig enn vi liker å tro».

Verdiene kan i følge Tangen falle raskt dersom verden rammes av store økonomiske kriser, handelskrig, geopolitisk uro eller andre hendelser som fører til kraftige fall i de globale finansmarkedene.

Det føles som legges frem som en liten risiko, så skjer det samtidig så mye vondt og vanskelig i verden nå, at vi anser det likevel som et relevant, dog skummelt varsel.

Hvis vår gigantiske finansielle rikdom har en voksende grad av usikkerhet i seg, altså en økende risiko, burde vi ikke da bruke noe av handlingsrommet vi faktisk har akkurat nå, til å gjøre Norge mindre sårbart i fremtiden?

Ikke gjennom å øke årlig forbruk, men gjennom kloke og langsiktige investeringer.

Det er litt forunderlig at vi aksepterer sånn helt uten videre at en jernbane, en skipstunnel eller skolebygning er en investering.

Men hva med investeringer som innebærer øking av kompetanse i kommunene, forebyggende tjenester, bedre organisering, teknologi, demensteam, dagaktivitet, pårørendestøtte og utvikling av nye omsorgsmodeller?

Hvorfor er det slik at fysisk infrastruktur behandles som investering, mens menneskelig og sosial infrastruktur nesten utelukkende behandles som kostnader?

Vi trenger ikke sitte å klø oss i hodet og spekulere i hva som ligger foran oss, sånn rent demografisk.

Norges befolkning blir eldre og antallet mennesker med demens vil øke kraftig. Andelen yrkesaktive per eldre faller.

Dette er ikke en fremtidig krise, vi står i den allerede. Akkurat nå har vi en mulighet til å forberede oss før belastningen blir for stor, hvis ikke vil vi bli hengende halsende etter.

Og ja, vi kommer til å mangle arbeidskraft i Norge. Og nei, vi vet at å bare «pøse på» med mer penger ikke gir oss flere sykepleiere eller helsefagarbeidere.

Men her blandes to problemer sammen, noe jeg hører ofte fra regjeringen og politikerne.

Det ene er at vi ikke vil ha nok mennesker til å løse oppgavene på samme måte som i dag, i fremtiden.

Det andre er at vi i akkurat nå, når du leser dette, kutter i kompetanse, kapasitet og tilbud som allerede eksisterer ute i kommunene våre. Ikke på grunn av manglende arbeidskraft, men fordi kommunen ikke har penger.

Vi kan ikke bruke mangelen på fremtidig arbeidskraft som argument for å bygge ned den kompetansen og kapasiteten vi allerede har!

For et kutt er ikke nødvendigvis en besparelse. For når dagaktivitet, forebygging, hjemmeoppfølging eller avlastning reduseres, vil kostnaden dukke opp et annet sted.

Vi ser det allerede. Vi får mer uforutsigbare kommunale tjenester, tidligere institusjonsbehov, mer sykefravær blant pårørende, redusert arbeidsdeltakelse og større belastning på spesialisthelsetjenesten.

Vi må ha politikere og ledere som ikke bare spør hva en tjeneste koster. De må også spørre: hva koster det å ikke ha den?

Også vil jeg ta inn noe som ofte mangler i den økonomiske debatten. For når kommunene slutter å levere et tilbud eller en oppgave, betyr ikke det ikke at behovet forsvinner. Da flyttes den hjem til familien.

Pårørende bruker mye tid, går ned i stillingsprosent, følger til avtaler, organiserer tjenester, håndterer økonomi og tar på seg krevende omsorgsoppgaver med kompleks sykdomshistorie.

Da blir en kommunal «innsparing» på kommunebudsjettet en helt reell kostnadsoverføring fra staten og kommunen over til familien, og til arbeidslivet.

Det er et økonomisk argument, ikke bare et pårørendeargument.

Hvis Tangen har rett i at vi ikke kan ta Norges finansielle rikdom for gitt, må vi omsette noe av Norges ekstraordinære økonomiske handlingsrom i verdier som varer.

La oss bygge kompetanse, øke produktivitet, identifisere riktig teknologi, investere i forebygging, finne nye omsorgsmodeller og løfte institusjonene som gjør samfunnet i stand til å håndtere utviklingen vi vet kommer.

Da forbruker vi ikke nødvendigvis rikdommen, men vi vil konvertere én type kapital til en helt annen, finanskapital blir til samfunnskapital.

Argumentet med at for mye offentlig pengebruk kan gi inflasjon, presse rentene og trekke arbeidskraft bort fra privat sektor er en reell begrensning.

Men det jeg argumenterer for er:la oss starte en diskusjon om hva vi bør investere i mens vi har muligheten.

Det er en mye mer interessant diskusjon, som også løfter oss opp i en samtale om vårt lands mellommenneskelige verdier, langsiktige strategier og visjoner for samfunnet vi sammen vil utvikle.

Det skrives at Oljefondet skal komme fremtidige generasjoner til gode. Men vit at fremtidige generasjoner arver mer enn tykk lommebok.

De kommende generasjonene arver kommunene våre, helsevesenet vårt, kompetansen, infrastrukturen og arbeidslivet vårt.

Og ikke minst, vi ønsker at de arver evnen til å vise omsorg og medmenneskelighet.

De vil også arve konsekvensene av de investeringene vi gjorde, og de vi unnlot å gjøre.

Det mest ansvarlige vi kan gjøre er ikke å etterlate et større mulig fond til neste generasjon.

Det vil være å overbringe et samfunn som er i stand til å møte utfordringer.

For hva hjelper det å være verdens rikeste land på papiret, hvis vi samtidig bygger ned det samfunnet vi skal overføre til kommende generasjoner?