Vi trenger en demensplan som sier hvem som skal gjøre hva, når – og med hvilke penger
Regjeringen har varslet at det skal komme en ny demensplan i løpet av året, planen skal vare til 2030. Planen må komme med penger, kompetanse og kapasitet. Planen må ha som mål å gi mennesker med demens forutsigbarhet, støtte, veiledning og behandling, og pårørende må få hjelp og avlastning.
Når regjeringen legger frem forslaget til statsbudsjett for 2027 den 7. oktober, vil jeg lete etter hvordan budsjettet skal ruste opp demensomsorgen for årene som kommer.
Det nå være tydelig hvordan de mange kommunene i Norge skal få en relaitisk mulighet til å følge opp ambisjonene i Demensplan 2030.
En demensplan må følges av penger, folk og ansvar.
Hvis ikke - er den ikke verdt mye for oss som står i dette.
Folkehelseinstituttet anslår at om lag 115 000 mennesker levde med demens i Norge i 2025. Frem mot 2030 er antallet beregnet å øke til rundt 135 000, og til om lag 225 000 i 2050. Det er anslag, men retningen er tydelig; mange flere vil trenge hjelp.
Regjeringen har selv sagt at bo- og avlastningstilbud og dagaktivitetstilbud skal tilpasses og bygges ut i takt med behovene til mennesker med demens og deres pårørende.
Da må regjeringen med all mulig tydelighet vise oss hvordan dette skal gjennomføres og ikke minst -> finansieres.
Utfordringene kjenner vi godt.
I budsjettforslaget for 2026 skriver regjeringen at mange kommuner selv mener de ikke er godt nok rustet til å møte økningen i antallet mennesker med demens. Og de peker særlig på utfordringer i distriktskommunene. Riksrevisjonen sier akkurat det samme i sin rapport.
Kommunene trenger derfor rammer som gjør det mulig å planlegge langsiktig, bygge kompetanse og opprettholde tilbud over tid.
Selv om nødvendig hjelp mangler så forsvinner ikke omsorgsbehovet. Det vil da havne hos en ektefelle, en datter eller en sønn. For noen må følge med, lage måltider, passe medisiner og forsøke å skape en form for trygghet trygghet. Samtidig som de skal håndtere en veldig kompleks og krevende sykdom - som er både en emosjonell og praktiske belatsning.
Jeg var pårørende til mamma med Alzheimer i 15 år. Jeg vet hvor mye kjærlighet som ligger i denne omsorgen vi gir. Jeg vet også veldig godt at kjærlighet ikke gir oss ubegrenset kapasitet.
Å bo hjemme må føles trygt både for den som har demens og for den som er næremeste pårørende. Avlastningen må komme til riktig tid og den pårørende må kunne være nær, men også samtidig ha et eget liv.
Derfor mener jeg Demensplan 2030 må følges av konkrete og finansierte tiltak:
Systematisk oppfølging etter diagnose, med en tydelig kontakt inn i tjenestene.
Dagaktivitet og avlastning som er tilpasset den enkeltes behov - også et forutsigbart tilbud til yngre mennesker med demens.
Tilstrekkelig kapasitet i hjemmetjenester og tilrettelagte bo- og sykehjemstilbud.
Tid og kompetanse til personsentrert omsorg.
Klare mål, tidsfrister og ansvar, slik at vi kan følge med på hva som faktisk blir bedre.
Og jeg understreker at vi må ta i bruk verdighetsgarantien som en reell garanti.
Forebygging, forskning og teknologi er viktige satsinger. Samtidig trenger mennesker som lever med demens, omsorg og støtte gjennom hele sykdomsforløpet.
Verdien med planen må være tydelig. Flere må få hjelp. Pårørende må få nødvendig avlastning. Ansatte må ha tid og kompetanse til å gi den omsorgen de vet trengs.
Regjeringen må fortelle oss hva den skal finansiere, når tiltakene skal gjennomføres, og hvem som har ansvaret.